«Ytringsfrihed bør finde Sted»

Ytringsfrihetskommisjonen

Regjeringen oppnevnte ytringsfrihetskommisjonen 23. august 1996 for å utrede ytringsfrihetens vilkår i Norge. To og et halvt år etter at den ble kalt sammen av daværende justisminister Grete Faremo la kommisjonen fram sitt forslag: NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted», en omfattende utredning i to bind. Del en inneholder kommisjonens egne forslag, og del to en historisk gjennomgang skrevet av Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen.

På grunnlag av NOUen fremmet regjeringen Stoltenberg Stortingsmelding nr 42 (1999-2000): Om endring av Grunnloven § 100. Den nye Grunnloven § 100 ble vedtatt av Stortinget 30. september 2004 under regjeringen Bondevik II. Inntil da var det forhåndssensur på film, noe som skilte den fra alle andre kunstarter.

Fra trykkefrihet til ytringsfrihet

En ordning med forhåndssensur hører ikke hjemme i et moderne demokrati, det er mer typisk for de gamle østblokklandene. Tidligere kunne Statens filmtilsyn forhåndsklippe alle filmer og stoppe offentlige visninger. Sansenes rike, Nagisa Oshimas kultklassiker fra 1976, som skulle settes opp ved filmfestivalen i Haugesund, var den siste filmen som ble utsatt for denne behandlingen.

Den tidligere ordlyden «Trykkefrihed bør finde Sted» ble erstattet med «Ytringsfrihed bør finde Sted». Dette innebærer at film og andre bildemedier skal behandles på samme måte som det skrevne ord. Forhåndssensuren som gjaldt film ble avskaffet, men likefullt har det kommet et nytt avsnitt særlig rettet mot film, med grunnlag i ideen om at film har sterkere evne til å påvirke enn trykte medier.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder (Kongeriget Norges Grundlov § 100, 2007).

Statens filmtilsyn

Kinematografen fikk raskt gjennomslag i Norge. Siden den første visningen fant sted i 1896 vokste antallet kinoer raskt, og i 1911 fantes det 150 kinoer på landsbasis. Rundt 1910 begynte kinoeierne å vise filmer som inneholdt erotiske og voldelige scener. Filmer som Den første nat efter bryllupet og Den utro hustru sier sitt (Det skandinavisk-russiske Handelshus, 1912) bidro til å skape stor debatt om filmen som medium. Krefter som politi, lærerstand og andre grupper med ønske om å verne moralen hev seg inn i debatten. Diskusjonen var preget av at det utelukkende ble lagt vekt på filmens mulige skadelige virkninger, mens filmens verdi som kunstart ble ignorert.

Selv om det aldri ble påvist at film var skadelig, ble «Lov om offentlig visning av kinematografbilleder» vedtatt i 1913. Avgjørelsen var et resultat av en opphetet debatt der man la særlig vekt på hva som kunne skje med barn som gikk på kino. Statens filmkontroll, som ble etablert det samme året for å håndheve regelverket, satte ikke aldersgrenser, noe som innebar at alle filmer måtte være sensurert før de kunne vises for barn og unge. Kommunene fikk også makt til å avgjøre hvem som skulle få konsesjon til å etablere kinodrift, og dermed var grunnlaget for dagens ordning med kommunale kinoer lagt.

De sakkyndige må ikke godkjenne billeder, hvis forevisning de mener vilde stride mot lov eller krenke ærbarhet eller virke forrående eller moralsk nedbrytende. (kilde: Lov om offentlig visning av kinematografbilleder §8, 1913).

Kinoloven av 1913 la premissene helt fram til i dag, blant annet videreførte den nye Filmloven av 1987 prinsippene om sensur og kommunal konsesjon. Ytringsfriheten ble gjennom Kinoloven beskåret både for filmprodusenter, kinoeiere og publikum.

Selvsensur

Selv om regelverket har blitt mer liberalt er det fortsatt flere aktører som arbeider for en strengere sensur. Det er fortsatt uenighet om hva slags aldersgrense man skal ha for filmer som appellerer til et yngre publikum. Paradoksalt nok har debatten tatt en ny retning, Statens filmtilsyn har flere ganger blitt kritisert av Barneombudet for å sette for lave aldersgrenser på filmer som Harry Potter (Chris Columbus, 2001) og Ringenes herre (Peter Jackson, 2001).

Selv om myndighetene innfører mindre strenge sensurordninger, skjer sensur på flere måter enn gjennom lovverket. I nyere tid har det vært en tendens til at kinodirektører driver selvsensur, særlig har dette skjedd i Oslo, hvor kinosjef Ingeborg M. Hansen sensurerte filmer som Crash (David Cronenberg, 1997), Alene mot alt (Gaspar Noé, 1998) og Dobermann (Jan Kounen, 1997), til tross for at de er godkjent av Statens filmtilsyn.