Filmens oligarki

Filmkonsulentene er ansatt av Norsk Filmfond og administrerer de midlene staten bevilger til å lage film og fjernsynsproduksjoneri Norge. Stillingen innebærer et stort ansvar siden konsulenten til syvende og sist avgjør hvilke prosjekt som skal realiseres eller ikke. Det skal imidlertid sies at norsk film har fått en økende popularitet på hjemmebane; konsulentenes formelle krav til manus, sjanger og filmatisk form har bidratt til å strømlinjeforme norske filmproduksjoner.

Konsulentene opererer etter et paradigme som er inspirert av Hollywood hvor krav til inntjening er første prioritet. Med tanke på at det er begrensede midler til rådighet virker denne prosedyren tilsynelatende logisk. Hvis man ser bort fra det faktum at norske filmer sjeldent har noen mulighet til å få noen reell økonomisk gevinst. I tillegg er det vanlig for norske filmskapere og skuespillere å bruke store deler av lønnen sin som kapital for filmproduksjonene de er med på. Det er med andre ord svært lite om ingen penger å tjene på norsk spillefilmproduksjon.

Selv om filmanmeldere har latt seg begeistre over mange norske filmer som har kommet de siste årene og publikum også har vist økende interesse, så er det allikevel noe som skurrer. Hvis man sammenligner med mange av de filmene som kom på 80-tallet så har det blitt bedre regi, bedre skuespill og bedre manus. Det man ofte mangler nå og som man hadde mer av før er filmskapere med et budskap. Konsulentenes krav reduserer mange regissører til håndverkere som produserer filmer som først og fremst skal underholde.

Ideelt sett skal konsulentene forene kommersialitet med kvalitet og bidra med det beste fra to verdener. Konsekvensen blir at konsulentene tar markedshensyn uten at man egentlig trenger å gjøre det. Fordelen med statsstøtte er at man nettopp kan subsidiere ambisiøse prosjekter på tross av at de ikke kommer til å tjene inn mye. Hvis vi sammenligner det med USA så kommer det allikevel fram en paradoksal forskjell. En regissør i USA som får avslag på produksjonsstøtte fra de store filmstudioene, vil fortsatt ha mulighet til å få støtte fra offentlige og private fond. For norske filmskapere er det bare norsk filmfond, et avslag der vil i praksis være slutten på prosjektet.

I sammenheng med Iskyss ble Knut Erik Jensen møtt med krav om å bruke dramaturg, konsulenten ønsket også at filmen skulle endres for å passe inn i spionfilmsjangeren. Han sto på sitt selv om det skulle ta åtte år før han fikk realisert prosjektet. Særlig i forhold til dokumentarfilm blir konflikten mellom Knut Erik Jensen og konsulentsystemet tydelig. Kravet til dokumentarfilmprosjekter har endret seg, for å få støtte i dag bør filmskaperen ha et manus og ferdig utarbeidet budskap. Jensen forklarer sin motivasjon for å lage dokumentarfilm ut i fra et ønske om å utforske virkeligheten, noe som passer dårlig med konsulentenes krav.

Til syvende og sist blir det et spørsmål om vi vil ha mange uambisiøse men godt besøkte filmer på kino nå, eller noen få gode filmer som vil bli husket for ettertiden. Jensen mener at Heftig og begeistret (2001) er en film som ville hatt veldig vanskelig for å få støtte under dagens forutsetninger. Filmen ble til på bakgrunn av Jensens opplevelse av Berlevåg Mannsangforening og ikke så mye mer enn det. Sjefen i Norsk Film AS, Tom Remlov, likte ideen og sørget for at Jensen fikk midler til å realisere filmen, til tross for at det ikke var utarbeidet noe manus.