Everybody was Kung Fu fighting!

Kung fu har aldri gått av moten, ihvertfall ikke i filmsammenheng. Den kinesiske sjangeren wuxia, som kombinerer kampsport med fantasy, slo igjennom for fullt i Vesten med Crouching Tiger, Hidden Dragon (Ang Lee, 2000). Den ble senere fulgt av en rekke internasjonale suksesser som Hero (Zhang Yimou, 2002), The House of Flying Daggers (Zhang Yimou, 2004) og Kung Fu Hustle (Stephen Chow, 2004). Kinesisk kampsport har også fått en mer prominent funksjon i mange vestlige filmer som Star Wars Episode I: The Phantom Menace (George Lucas, 1999) og The Matrix (Andy Wachowski og Larry Wachowski, 1999). Nå er kampsport tilbake for fullt i filmer som hører til vidt forskjellige sjangere som: animasjon, action og wuxia.

Forrige | Bilde 1 av 3 | Neste

Kung Fu Hustle

Det som skiller både Kung Fu Panda (Mark Osborne og John Stevenson, 2008), The Mummy: Tomb of the Dragon Emperor (Rob Cohen, 2008) og The Forbidden Kingdom (Rob Minkoff, 2008) fra mange av filmene som gjorde kung fu populært tilbake på 70-tallet er at de er Hollywood-produksjoner. Selv om filmene hører til sjangere som verken kan sies å være spesielt realistiske eller tro mot virkeligheten, så er alle filmene svært tro mot kinesisk kultur på hver sin særegne måte. Ikke siden Disney lanserte Mulan (Tony Bancroft og Barry Cook, 1998) har det blitt gjort så åpenlyse forsøk på å tekkes det kinesiske markedet.

For å sikre suksessen til egenproduserte filmer gir kinesiske myndigheter bare et begrenset antall utenlandske filmer innpass. Kina viste tydelig at de var et land man måtte ta hensyn til da Disney tråkket tigeren på halen og produserte filmen Kundun (Martin Scorsese, 1998), en biografisk film basert på Dalai Lamas liv, på tross av kinesiske protester. Disney ble sperret ute av det kinesiske markedet helt fram til at Mulan igjen åpnet døren på gløtt. Etter det har kinesisk økonomi sakte men sikkert vokst og har nå den største kjøpekraften i verden nest etter USA. Å gjøre det bra på det kinesiske markedet er en ekstra garanti for suksess i en bransje hvor marginene ofte er mindre enn man skulle tro.

The Forbidden Kingdom lyktes i å bli den mest sette filmen både i USA og Kina. Det er lett å skjønne at denne filmen ble populær blant det kinesiske publikumet. Her møtes for første gang de to største  stjernene innen kampsportfilm: Jackie Chan og Jet Li. Det er kinesiske skuespillere, en historie som er satt til oldtidens Kina og en mengde referanser til kinesisk film og kultur. Bortsett fra rammehistorien og språket så er det lite  som avslører at dette er en Hollywood-produksjon. Hovedrollen innehas av Michael Angarano som spiller en wuxia-fan fra Boston som havner i en drømmeverden påfallende lik de kung fu-filmene han dyrker. Selv om Angarano har hovedrollen så er det Jackie Chan og Jet Li som er i handlingens midtpunkt.

Jackie Chan spiller Lu Yan en vandrende vismann og alkoholisert kung fu-ekspert, som tydelig spiller på rollen hans i Drunken Master (Yuen Woo Ping, 1977). Det er også en tydelig henvisning til tittelkarakteren i Ronny Yus The Bride with White Hair fra 1993. Filmen er spekket med referanser, men det er svært få av dem som vil være kjent for et vestlig publikum. Jet Li spiller Apekongen en kjent skikkelse fra klassisk kinesisk litteratur og vi møter også «de åtte udødelige» legendariske skikkelser de fleste kinesere kjenner igjen fra sin mytologi.

USA har begynt å promotere kinesisk kultur på kinesernes premisser. Årsaken er ganske enkelt at Kina har vokst til å bli en av verdens største økonomier. Per i dag så har Kina det nest største forbruket i verden etter USA. De filmene som klarer å gjøre det bra både på det kinesiske og det amerikanske  markedet er derfor garantert en enorm økonomisk suksess. Konsekvensen har blitt et mangfoldig filmspektrum hvor Hollywood ikke bare lenger fremmer amerikansk kultur og ideologi.