Den filmatiske seriemorderen

I dagens samfunn og i den kulturelle sfæren er vi omgitt av livets negative, dystre og mørke sider. Drap og mord har en bred og lang tradisjon som samfunnsfenomen, og ikke rent sjeldent har slikt også fått sine mindre, sære, og lukkede interessegrupper og miljøer i samfunnet. Seriemord og seriemorderen kan stå som eksempel på et slikt fenomen som har funnet sin vei inn i den mer kommersielle og generelle populærkulturen de siste tiårene.

Dette har gått fra først å være av mindre og spesiell interesse for noen få, til senere å bli et dagligdags og breddekkende fenomen innen populærkulturen i vårt moderne samfunn. Filmen er det medium som kanskje sterkest har bidratt til å "masseprodusere" og tydeligst fremvise seriemorderkarakteren. Hvem har vel ikke hørt om og sett Hannibal Lecter, Michael Myers fra Halloween, eller den karakteristiske Munch-inspirerte masken fra filmen Scream?! Alt dette er i dag så kjent og en så naturlig del av den mangfoldige populærkulturelle historie at en ikke kommer bort ifra det. Dette er filmatisk skapte karakterer, men likevel utvilsomt inspirert av og tidvis basert på virkelighetens sanne historier, hendelser, og personer. Forskjellige former for spenning, mord, og seriemordere er videre temaer og områder som har stor folkelig interesse, så markedet er stort, noe antall filmer, tv-program, bøker, vandrehistorier, diverse produkter, m.m. vitner om.

Men la oss spesifikt holde oss til seriemorderen, og spørre oss selv hva det er som fascinerer folk ved dette truende og skremmende. Kanskje kan mye, eller i hvert fall en del av svaret, komme klarere til syne ved å gå nærmere inn og se på selve karakteren seriemorderen?

Selve seriemorderfenomenet er altså ikke bare noe medieskapt og filmatisk oppspinn. Ordet 'serial killer' stammer fra USA og FBI, og er blant annet en betegnelse bygget og formet på bakgrunn av bred erfaring og undersøkelser av det amerikanske samfunnets virkelige seriemordere. Kriterier for å kunne betegne en drapsmann for en seriemorder er først og fremst at antall ofre må være på minst tre, og at dem er drept over en viss tidsperiode, med "pauser" i mellom drapene. Drapene er videre planlagte og kalkulerte, ikke begått i affekt, og det er ofte likheter mellom ofrene, som for eksempel sosial klasse eller mennesketyper (prostituerte, homofile, barn, e.l.). Ser en bort ifra kroneksempelet på seriemorderen, nemlig den "britiske" Jack the Ripper, er det den amerikanske seriemorderen som hyppigst har skilt seg ut og fram, både i samfunnet og i media. Dette kan videre ha mye å gjøre med det amerikanske samfunnet og dets kultur i gjennom sider som vold, klasseforskjeller, og moral, for videre å ha blitt adoptert igjennom litteratur, film og media. Amerikansk film har de siste tre til fire tiårene levert oss utallige filmer hvor seriemorderen står sentralt i handlingen. Fra Hitchcocks klassiker Psycho i 1960, via The Texas Chain Saw Massacre (Hooper, 1974) og Halloween (Carpenter, 1978) på 70-tallet, til nyere filmer som Scream (Craven, 1996) og Saw-filmene (Wan/Bousman, 2004/05,06), ser vi at seriemorderen terroriserer oss gang etter gang. Men hvem er han så, denne seriemorderen?

3 x M = SERIEMORDEREN

Tilsynelatende og umiddelbart vil vi kanskje se for oss den filmatiske seriemorderen som en eller annen psykopatisk galning, springende etter en halvnaken blondine som skrikende og klønete forsøker å løpe fra ham. Og dette er muligens den vanligste formen for filmatisk seriemorder, skjønt jeg mener det også finnes to andre gjennomgående typer seriemordere på film. Man kan derfor grovt dele den filmatiske seriemorderen opp i tre typer, basert på dennes opptreden og personlighetstrekk på filmlerretet, hvordan han fremstilles og presenteres. Disse tre seriemordertypene er 'monsteret', 'mennesket', og 'mesteren'.

Monsteret

Den første seriemordertypen, 'monsteret', opptrer veldig karakteristisk ved å i starten holde en tydelig distanse og være tilbaketrukket fra sine ofre og oss publikum. Han skjuler seg gjerne bak busker, hushjørner, i mørket, og som regel bak en maske, mens han ofte iakttar og kikker på sine uvitende og kommende ofre. Etter hvert bestemmer han seg så for å angripe, og ofte med truende, mekaniske, og faste skritt går han mot sitt bytte, for til slutt å (vanligvis) stikke det til døde med en kniv. Det eneste offeret som alltid overlever denne typen seriemorder er 'the final girl', jenta i filmuniverset som ikke er som de andre jentene. Hun er ikke seksuelt aktiv, penest, eller dummest, men hun innehar mannens sider som handlekraftig, sterk, smart, og kunnskapsrik. Etter å ha blitt terrorisert i det uendeligste, klarer hun til syvende og sist å ta livet av ham, ikke på egen hånd, men ved hjelp av en annen mannlig karakter! Når vi så endelig trodde marerittet var over er morderen plutselig ikke død likevel, men står opp som fra de døde, eller er plutselig helt borte vekk!

Denne typen seriemorder betegner jeg for 'monster' fordi han synes å tåle nesten alt av angrep og skader, og overlever eller stikker av til slutt. "Egenskapene" hans tenderer mot det overnaturlige i styrke og fysikk. Hans utseende under masken er i de mer ekstreme tilfeller mindre pent, nærmest dyrisk, umenneskelig, og monster-aktig. 'Monsteret' har i det hele tatt et litt mystisk og overnaturlig preg over seg, et filmatisk utiltrekkende og frastøtende monster, som er fysisk overlegent. Men til tross for disse karakteristikaene, gir han eller filmen seg aldri ut for å fullstendig gå over i det overnaturlige eller overdrevne, men klarer altså å holde et visst troverdig preg, om enn ofte i tynneste laget. Denne for oss distanserte, truende, kostymekledde, svært sterke og brutale 'monsterseriemorderen', ser vi oftest igjennom øynene til 'the final girl', en karakter vi gjerne identifiserer oss med og dermed føler frykten igjennom selv. 'Monsteret' ser vi klare eksempler på i filmer som Halloween (Michael Myers), The Texas Chain Saw Massacre (Leatherface), The Hills Have Eyes (Craven, 1977), I Know What You Did Last Summer (Gillespie, 1997), Urban Legend (Blanks, 1998), Wrong Turn (Schmidt, 2003), When a Stranger Calls (West, 2006), og vi får se denne typen seriemorder bli kraftig parodiert i Scream-filmene (Craven,1996/97/00). Monsterkarakteren opptrer vanligvis og tydeligst innen 'slasheren', en undergenre av skrekkfilmen.

Mennesket

Den andre typen av filmatisk seriemorder jeg mener går igjen, er 'mennesket'. Denne er på mange måter 'monsteret's rake motsetning på flere punkter. For der monsterseriemorderen i stor grad er distansert, fraværende, og dermed fremmed og mystisk, er det nettopp dette 'mennesket' ikke er. Måten denne seriemordertypen fremstilles på gjør at vi lærer ham å kjenne. Vi følger ham i hverdagen og hans dagligdagse handlinger og sysler, og vi kommer derfor mye tettere innpå ham enn hva vi gjør med 'monsteret'. 'Menneskeseriemorderen' fremstilles som nettopp det han er; et menneske. For selv om vi med denne typen seriemorder ofte følger tett innpå ham i hans blodige og voldelige hverdag, ser vi at han likevel bare er et menneske han også, som alle oss andre. Denne realistiske og portrettliknende fremstillingen av seriemorderen skaper som sagt en mye sterkere følelse av å kjenne morderen som person og menneske, noe som også i visse tilfeller kan skape sympati og medfølelse overfor morderen. Nye seerposisjoner kan oppstå, og som publikum blir vi ikke lengre bare skremt og underholdt, men også tvunget til å ta standpunkt, vurdere, og tolke problemstillinger i større grad. På denne måten bringer 'menneskeseriemorderen' en ny dimensjon og dybde inn i filmen, utover det å eventuelt "bare" underholde. Der vi så situasjoner, handlinger, og morderen igjennom offerets øyne i tilfellet med 'monsteret', ser vi med 'mennesket' ting igjennom hans egne øyne. Et godt eksempel på dette ser vi i Henry: Portrait of a Serial Killer (McNaughton, 1986), hvor vi nettopp følger seriemorderen i hans hverdag, både hjemme på kjøkkenet og på jobben, som "flua på veggen". Vi lærer ham å kjenne, og vi får vite at han som oss alle andre har følelser og kan være grei og hyggelig. Når han i tillegg også forteller om sin vonde oppvekst, gir dette til sammen grobunn for sympati og medfølelse overfor ham. Vi som publikum tvinges videre til å tenke over hva vi selv synes og tenker om det vi ser!

Menneskeseriemorderen ser vi klare eksempler av i filmer som Henry: Portrait of a Serial Killer (McNaughton, 1986), American Psycho (Harron, 2000), The Boston Strangler (Fleischer, 1968), The Hillside Strangler (Parello, 2004), Monster (Jenkins, 2003), Peeping Tom (Powell, 1960), og Hannibal (Scott, 2001).

Mesteren

'Mesteren' vil jeg kalle den tredje typen seriemorder. For da de fleste seriemordere (og mennesker forøvrig) feiler, mislykkes, og har minussider, har 'mesteren' minimalt med disse sidene. Som hovedeksempel kan vi se nærmere på den kanskje aller mest kjente filmatiske seriemorderen i den vestlige verden i dag, nemlig Hannibal Lecter. Som person og karakter fremstilles og oppfattes han som et menneske som mestrer flere av livets utfordrende sider. Han har en evne til å ha fullstendig kontroll over alle situasjoner han befinner seg i. Han klarer å vri agent Starling rundt lillefingeren, klarer å få de mest personlige og private opplevelser ut av henne, han får en fange i nabocella til å ta livet sitt bare ved å snakke til ham, og han klarer å rømme fra alt og alle med en utrolig utspekulert plan. I tillegg ser vi ham som person ha en utrolig behersket kroppslig og mental ro og sikkerhet i enhver situasjon. Han er ellers en seriemorder med høy kulturell, estetisk og kulinarisk smak, blandet med litt sort humor.

'Mesteren' er rett og slett det nærmeste perfeksjonisme en kommer, i den grad man moralsk og seriøst kan snakke om en seriemorder som et "perfekt" menneske, for han innehar menneskelige kvaliteter som enhver kan beundre og bli misunnelige på. Hans intellekt er rådende, noe vi ikke ser i like stor grad hos 'mennesket', eller enda mindre hos 'monsteret'. Der det altså ofte er morderens mangel på intellekt som feller ham, er det nettopp på dette området 'mesteren' ikke blir felt. Han lar seg ikke ene og alene styre av følelser og lyster, men legger dypere tanker og meninger i sine handlinger. En karakter som den utspekulerte og utrolig smarte John Doe i Seven (Fincher, 1995) er også et klart eksempel på denne typen filmatisk seriemorder. Hans opptreden, planlegging, og perfeksjonisme både i forbindelse med drapene/åstedene så vel som hjemme i sin egen leilighet, vitner om en svært intelligent, reflektert, og behersket person som streber etter det perfekte, og som langt på vei lykkes! 'Mesteren' hører til blant sjeldenhetene rent filmatisk, og kanskje heldigvis kan man si. For denne seriemorderen er uslåelig, og ender ikke på noen måte opp med å bli fanget eller lide nederlag overfor politi og detektiv, snarere tvert i mot. Det er nettopp lovens lange arm, og på en måte også derfor oss selv, publikum og samfunnet forøvrig, som må se seg slått av et smartere hode, et hode som i disse nevnte tilfellene også retter berettiget kritikk til samfunnet og kulturen vi lever i.

Notater om seriemorderen

De tre seriemordertypene jeg har tegnet opp representerer tre rådende og etablerte filmatiske fremstillinger av dette opprinnelig virkelighetsrelaterte samfunns- og kulturfenomenet. Uttallige filmer er laget om og med seriemorderen, og det sier seg selv at det derfor alltid vil være unntak og alternative eller mer sjeldne fremstillingsmåter også av seriemorderen på film. Men alt i alt tør jeg påstå at om en studerer hver seriemorder i hver film litt nærmere, vil en altså i de fleste tilfellene kunne plassere ham under enten 'monsteret', 'mennesket', eller 'mesteren', med deres tilhørende karaktertrekk og karakteristika som jeg her har nevnt.

Som regel ender den store stygge skurken på film opp med å bli fanget. Filmer uten en slik 'happy ending' var, og er fremdeles, ikke en like god garanti for suksess som en alternativ handling og slutt. Dette er en vesentlig del av klassisk amerikansk mainstreamfilm, det etablerte 'kontinuitetssystemet', og kausalitetsprinsippet i Hollywood. Og det er vel slik vi liker det best, en 'happy ending', hvor skurken blir tatt og det gode seirer. Det er slik et vestlig samfunn MÅ fungere for å bevare håp, tro, og tillit til medmennesket og verden vi omgir oss med, i troen på at det gode skal seire over det onde. Men interessant nok er dette derimot ikke tilfellet med de fleste seriemorderne i deres respektive filmer!

De tre typene filmatiske seriemordere er som vi har sett svært ulike på flere punkter, og er slik representerende for et vidt spenn i menneskekarakterer og som "produkter" av samfunnet og kulturen. Men likevel er det sider som kan sies å være felles med disse karaktertypene, bortsett fra at de er seriemordere, altså drapsmenn som kalkulert og bevisst tar livet av tre eller flere mennesker. En slik slående likhet, og noe av det mest interessante ved disse tre typene seriemordere, må være at de alltid unnslipper! Innen filmens slutt har seriemorderen klart å stikke av, rømt, eller forduftet fra lovens lange arm, 'the final girl', helten, skjebnens ironi, eller liknende moralske dommer. 'Monsteret' viser seg ikke å være dø likevel og er plutselig forduftet i intet, gjerne for slik å kunne komme tilbake i oppfølger etter oppfølger. Også denne typen seriemorders gjennomgående karaktertrekk som mystisk og på grensen til overnaturlig, kan være med på å bli understreket ved å la ham overleve og forsvinne. 'Mennesket' har en tendens til å slippe unna lovens lange arm eller samfunnets fordømmelse og straff forøvrig, gjerne som et resultat av regissørens og filmens samfunnskritiske holdning. Dette ser vi et klart eksempel på i American Psycho (Harron, 2000), hvor filmens/regissørens kritikk av samfunnet, kulturen, og mennesker er svært tydelig da disse aspektene skildres som naive, "blinde", og styrte av usunne holdninger og verdier. 'Mennesket' viser seg dessuten utad å være nettopp bare som oss andre mennesker, og forsvinner slik inn i mengden, uten å skille seg nevneverdig ut. Samfunnet og folk rundt ham er derfor blinde for hva som skjer rundt dem, og kan på en naiv måte aldri tro at 'mannen i gata' eller 'den gode naboen' kan være en seriemorder! 'Mesteren' på sin side, klarer seg rett og slett selv. Han er jo geniet, mesterhjernen som holder alle kortene og ikke kaster dem før han eventuelt vil det slik selv. Politi og etterforskere må følge hans planer og løp, da han stadig er dem i forkjøpet. Til syvende og sist seirer 'mesteren' triumferende, også her ofte som en kritisk vinkling mot oss menneskers svakheter. Som representant for mange av menneskets bedre sider og kvaliteter, unnslipper 'mesteren' fordi han nettopp mestrer og behersker disse sidene mye bedre enn det andre gjør!

Men hvorfor unnslipper seriemorderen så ofte? Hva vil filmen/regissøren si eller vise oss ved å la morderen forsvinne? Og hvorfor får vi se seriemorderen enten på avstand igjennom øynene til et offer, eller nært ved at vi følger ham tett innpå? Dette reflekterer de enkelte filmenes hovedfunksjon og primære mål, nemlig for eksempel det å være skummel ved å vise frykten igjennom offerets øyne, mot det å følge seriemorderen nært innpå for å lære ham å kjenne på et dypere plan. Seriemorderfilmen kan slik ha klare hovedfunksjoner som hhv. skrekkfilm, portrettfilm, eller en blanding av disse.

Vår tilknytning og seerposisjon fra offerets synsvinkel, understreker offerets frykt, det skremmende kommer nærmere oss, og 'monsterets' forsvinning i slutten gjør at det mystiske og ukjente ved morderen forsterkes. Dette er alle aspekter som er svært sentrale i skrekkfilmundergenren 'slasheren', en type film hvor seriemorderen altså er et 'monster'. Vår nærhet og dypere innsyn i 'mennesket' som person og dennes unnslippelse, reflekterer det at også 'menneskeseriemorderen' er et menneske med følelser, en vi faktisk utrolig nok kan få både sympati og medfølelse for. Han kan også, som samfunnets øvrige kriminelle, enkelt unnslippe sine ugjerninger. 'Mesteren' får vi ofte se igjennom politiets eller etterforskernes øyne. At han unnslipper viser som sagt bare tilbake på hans mesterlige overlegenhet, at han blant annet igjennom dette påpeker alvorlige svakheter hos dem/oss, og derfor er berettiget til å gi slående kritikk av samfunnet og mennesket. For igjennom politi og detektiver som den tapende part, viser han at vi mennesker kan feile og ha kritikkverdige sider.

Hvorfor liker vi seriemorderen?

Hvis vi ser på hva som kan være årsaker til at vi fascineres og liker slike i utgangspunktet ubehagelige, skremmende, tragiske karakterer, mener jeg at vi ved å ha sett nærmere på seriemorderkarakteren har kommet fram til enkelte mer eller mindre bestemte faktorer. Ved å dele inn seriemorderen i disse tre typene, mener jeg vi sitter igjen med i hvert fall to klare sider og indikasjoner ved interessen for dette fenomenet. Når det gjelder 'monsteret' er denne en karakter som representerer den typiske skrekkfilmen, filmer som vi liker å bli underholdt og skremt av, for skrekkens og underholdningens egen del. 'Mennesket' på sin side, representerer en mer dypere og grundigere behandling av seriemorderfenomenet, og er dermed en type film som tilfredsstiller andre aspekter. 'Mesteren' representerer gjerne en god blanding og like stor del av både skrekk og portrett/dybde, og kan slik bli en mer fyldigere type film. Siden tidenes morgen har det spennende, adrenalinpumpende, og ukjente vært av interesse for oss mennesker. Seriemorderen er en del av dette, der han via filmen kan tilby publikum en uskyldig og trygg skrekk, uhygge, og usikkerhet. Det er ren underholdning, på et forsvarlig, forhåndsbestemt og kalkulert nivå, og som dessuten er over etter et par timer. Dette rene underholdningsaspektet, mener jeg sannsynligvis er den største medvirende årsaken til vår interesse for seriemorderfenomenet.

På den andre siden tror jeg seriemorderen kan representere sider ved oss mennesker som er av en litt dypere grad og karakter. Fordi seriemord og tanken på at et menneske kan bli til en seriemorder kan være vanskelig å forstå, er dette sider som er desto mer interessant å prøve og forstå, søke, og finne svar på ved mennesket. Hvordan kan en person begå en serie med drap? Hva kan være årsakene? Ligger svarene bak en seriemorder i vårt samfunn, kultur, og sfæren vi alle lever i til daglig? I så fall, hvorfor blir noen få mennesker seriemordere, og andre ikke? Dette er slike grunnleggende og essensielle sider og spørsmål som er den andre "drivkraften" og årsaken til folks interesse for seriemorderen.

Ser vi på denne dypere interessen for seriemorderen i lys av 'monsteret', kan man på en forenklet måte si at 'monsteret' og 'slasheren' kun er ment å fungere som ren og skjær skrekkunderholdning. Det er en hylende skummel og trygg opplevelse i en kort begrenset periode, uten videre ettertanke. Det er derfor mindre grunnlag for videre filosofering og dypere psykologiske forklaringer på menneskers interesse for denne typen filmatisk seriemorder.

Går vi derimot over på 'menneskeseriemorderen' blir saken straks annerledes. 'Mennesket' behandles i lys av spørsmål som hvem, hva, og hvorfor, noe som gir grobunn for reflektering, vurdering, og ettertanke om menneskene og hendelsene i historien. Filmer som American Psycho og Henry: Portrait of a Serial Killer er filmer som problematiserer seriemorderfenomenet, ikke bare morderkarakteren, men også samfunnet, menneskene og kulturen han er en del av. Slike filmers popularitet og anerkjennelse blant publikum så vel som kritikere, reflektere en stor fascinasjon og interesse for et dypere dykk i problemstillinger, bakenforliggende svar, og mulige årsaker bak historiene. Det at 'menneskeseriemorderen' ofte omhandler sanne og virkelige hendelser, saker som dermed kan være kjente fra media, gjør ikke akkurat at interessen for 'mennesket' blir mindre!

Filmer hvor 'mesteren' opptrer, som for eksempel The Silence of the Lambs og Seven, er filmer og historier som er såpass fyldige og omfattende at de dekker både et "skrekkbehov" og et dypere behov. Ikke bare er seriemorderkarakterene og sakene svært komplekse og dype, i hver fall sammenliknet med 'monsteret', men det er også tid og plass for grøsset og det nervepirrende.

Oppsummert kan man si at 'monsteret' og dets tilhørende typer filmer hovedsakelig dekker den ene grunnleggende interessen for seriemordere, nemlig det rene underholdningsaspektet. 'Mennesket' går som nevnt mye dypere og grundigere til verks. Dette er en type seriemorder vi kommer meget nært innpå, både personlig og visuelt, noe som også kan gi oss svar på mange av spørsmålene vi tørster etter i vår fascinasjon av fenomenet. 'Mesteren' kan dekke like mye av begge deler, både underholdningsaspektet og et dypere innblikk i seriemorderkarakteren og hans handlinger.