Bonnie and Clyde – Den seksuelle kvinnen og voldens nye ansikt

Skrevet av Sivert Almvik, fre, 04/04/2008 - 13:57

Vold. Filmen er et farlig medium som siden 1913 er registrert og sensurert av en offentlig instans. Sex. Lik vold er dette noe umoralsk som sensuren har slått hardt ned på gjennom tidene. Særlig den seksuelle kvinnen virker problematisk.

Den 16. oktober 1967 forbyr Statens Filmtilsyn Arthur Penns Bonnie and Clyde (1967). Filmen, etter tilsynets vurdering, var «forrående og moralsk nedbrytende». Året etter ble filmen tillatt for visning med aldersgrense 16 år, men med følgende forandringer:

Tillatt fra 16 år 10.4.1968 etter klipping av: 5 akt. skyting fork. 5 m. Blanches blodige ansikt 2 m. Buck ligger blodig ved bilen 1 m. Blodig Bonnie og Clyde flykter fork. 4 m. 6 akt. maskingeværild mot B. og C. fork. 2 m. = 14 m.

Av totalt tre kilometer ble 14 meter av de mest voldelige scenene klippet vekk. Filmsensuren var nå fornøyd med resultatet og tillot dermed offentlig visning.

Fiksjonell egoisme og voldens nye ansikt

Warren Beatty og Faye Dunaways karakterer handler kun i egen interesse og har ingen gode hensikter med sine handlinger. De dreper, raner banker og mishandler polititjenestemenn – og de ser ut til å få glede ut av det. De er egoistiske og umoralske mennesker som, kun etter egen vinnings skyld, tar fra andre det de ikke har selv.

Filmtilsynet så filmen som et klart brudd på kinoloven av 1913 der man skulle forby filmer som kunne «(...) krenke ærbarhet eller virke forrående eller moralsk nedbrytende.» Loven, og tilsynets handlinger, krever premisset at film har en så stor påvirkningskraft på mennesker at den kan være skadelig for deres moral og sjelelige liv. Forenkelt sett gir dette følgende slutning: Fiksjonell egoisme og umoral kan føre til virkelig egoisme og umoral.

Utpreget estetisering av vold der blod og voldens direkte effekt på menneskekroppen er utpreget i Bonnie and Clyde. Voldsscener i saktefilm og blod blandet med hurtig klipping gir filmen en nerve og en særdeles forstyrrende karakter. De fleste karakterene lider en voldsom død under beskytning.

Man kan hevde at volden i seg selv ble en del av filmen, og dette brøt med tradisjonelle voldsfremstillinger som var mer rene, mer nedonet og ikke så detaljert.

Den seksuelle kvinnen

Filmtilsynets vurderinger sier ingenting om karakteren Bonnies sexuelle lyster. I filmen er hun den som hele tiden tar initativ til sex. Clyde, som mann, ser ikke ut til å være interessert i sex og virker usikker på seg selv og egne sexuelle prestasjoner. Den typiske kvinnekarakteren som, gjerne etter å blitt behandlet hardt av mannen, var den som etter mannens seksuelle lyster ga seg fullstendig hen til ham. Her synes rollene motsatte.

Synet på kvinnen som aseksuell, uten seksuelle lyster, er noe som selv i dag fortsatt henger igjen. Filmen Bare Bea av Petter Næss (2004) har en kvinnekarakter som aktivt søker seksuell nytelse på lik linje med de mannlige karakterene. Sensuren ble kritisert for å gi for høy aldersgrense (15 år) på grunnlag av en scene der sex mellom to voksne skildres på lydsiden. Andre filmer som American Pie (Paul Weitz, 1999) (11 år) og Ringenes Herre-triologien (Peter Jackson, 2001, 2002 & 2003) fikk på sin side svært lave aldersgrenser (11 år).

Sett i lys av tilsynets vurdering av Bare Bea, kan det være på sin plass og peke på Bonnies sexuelle lyster og ønsker som en mulig del av totalvurderingen i 1967. Spekulasjoner som dette er også fundert i eldre sensurer av filmer der scener av sexuell art ble sensurert. Blant annet fikk Fritz Langs Metropolis (1927) en merknad: «uskjøn dans». Scenen viser en kvinne som utfører sensuell dans.