Ujevn spionthriller - Lust, Caution (Ang Lee, 2007)

Historien er blitt fortalt før: En kvinnelig spion må vinne fiendens hjerte for å komme seg inn på ham. Som regel medfører dette at hun selv faller for ham, og der begynner så de store menneskelige dilemma, kvaler og tragedier.

Det skal litt til for å lage en slik film som fenger publikum. De fleste har sett lignende filmer før, noe som gjør at man har litt høyere forventinger hver gang. Lust, Caution leverer stort sett varene, men gjør ingenting for å skille seg ut av mengden.

Skuespillerne

Forrige | Bilde 1 av 8 | Neste

Tony Leung som Mr. Yee

Siden historien er tradisjonell, blir det skuespillet som bærer filmen til en viss grad. Tony Leung er, som i alle filmer, en god skuespiller som innbyr til troverdighet, autoritet og ærlighet. Hans erfaring fra lignende kjærlighetshistorier, blant annet In the mood for love (Wong Kar-wai, 2000), 2046 (Wong Kar-wai, 2004) med flere, er noe han ser ut til å ha tatt med seg.

En overraskelse er den unge og uerfarne Wei Tang som briljerer i sin tolkning av foførerinnen. Selv om Tony Leung er mer erfaren og har et tyngre registre å spille på, er det en glede å se hvordan Wei Tang, med sine små bevegelser og uskyldige blikk, klarer å komme seg opp mot Leungs nivå.

Kjemien mellom de er helt rett for filmens historie. Leung har det autoritære og karaktermessige utseende man forventer av hans karakter, mens Tang har sitt uskyldige ansikt og nedtonete skuespillerstil. Det er synd at Ang Lee ikke utnyttet dette til det fulle ved å gjøre historien mer interessant enn han gjorde. Selv om Leung og Tang klarer å uttrykke de menneskelige dilemma, kvaler og tragedier, blir det for oppskriftsmessig.

Kinematografi

Tro mot sin tidsperiode, benytter Ang Lee en tradisjonell belysning og kameraposisjon. Bildene er bløte med lite kontraster, der farger er sterke og synlige, mens skyggene er mørke, men innehar en viss grad av detaljer. Kameraføringen er dessuten svært statisk med svært få krankjøringer eller andre stilistiske grep som kan trekke publikums oppmerksomhet vekk fra historien.

Motsetningen til den spektakulære og tekniske Snikende tiger, skjulte drage (2000) er stor. Man ser at Ang Lee ønsker å fokusere på innholdet ved å la formen være lite synlig. Det er også her at filmen skuffer. Ved å ikke utnytte formen aktivt i historiefortellingen, taper Ang Lee en hel del. Skuespillerne alene kan ikke bære hele filmen veldig lenge.