Tokyo Sonata (Kiyoshi Kurosawa, 2008)

Ikke alt er som det virker på overflaten, det som ligger å ulmer under kan være totalt forskjellig fra dette. Tokyo Sonata er en film om personlig fortapelse, og prisen det koster å opprettholde en fasade. Når far mister jobben begynner den tilsynelatende perfekte familen å gå i oppløsning. Hver og en sliter familiemedlemmene med sine personlige problemer, og med å passe inn i et rigid mønster de alle har vært med på å skapt for seg selv som en familie. Løgner og hemmeligheter svirrer om hverandre, og jo hardere personene prøver å passe inn i «familiesystemet», jo flere løgner blir fortalt. Særlig viktig er det å opprettholde fasaden ovenfor de andre familiemedlemmene, og dette fører til at hver og en isolerer seg fra de andre i familien istedet for å søke støtte hos hverandre. De fortaper seg i sine egne problemer og skammen over å ikke passe inn. De går seg vill i sine egne nettverk av hemmeligheter og løgner, som til slutt fører til at hele familieidyllen rakner.

Livsløgnen, utilstrekkelighet og ensomhet kommer alt til syne, og får nesten familiemedlemmene til å kapitulere fullstendig. Alle andre de møter på sin vei er også tragiske skjebner som streber etter å passe inn. Utilstrekkelighet og dysfunksjon forsøkes å glattes over, men driver de tilslutt til ekstreme handlinger eller flukt. Handlingen er tragisk, men filmen overrasker underveis med humoristiske øyeblikk og godt fotografisk håndverk. Dessverre ødelegger en moralsk avslutning noe, hvor familen skjønner at de ikke lengre kan fortsette på samme vis eller flykte fra problemene.