The Reader (Stephen Daldry, 2008)

Historien er todelt, filmens første halvdel viser den unge Michael Berg sitt møte med den godt voksne Hanna Schmitz. Denne delen av filmen er overbevisende, karakterene blir troverdige nettopp fordi både de og situasjonen avviker fra det normale. Kate Winslet har Schmitz et bestemt kroppsspråk som er typisk for noen som har arbeidet i et militært system. I begynnelsen av filmen virker det som om minnene hennes fra krigen er fortrengt samtidig som de har fått en ytre manifestasjon. Kate Winslet har uttrykt at hun var motvillig til å spille Hanna Schmitz fordi hun hadde vanskelig for å forstå noen som hadde deltatt i Holocaust.

Det er vanskelig å forstå hvorfor og hvordan så mange mennesker kunne bli med på å utføre et folkemord. En mulig forklaring finner vi i Hannah Arendts filosofiske klassiker Eichmann in Jerusalem. Adolf Eichmann var en byråkrat og en av de viktigste arkitektene bak Holocaust. Det paradoksale var at hvis man så bort fra akkurat det, så var Eichmann en samvittighetsfull person og en god far, ikke et monster. Enda merkeligere var det at han ikke klarte å innse at han hadde gjort noe galt. I følge han så gjorde han bare jobben sin, uheldigvis var han også eksepsjonelt dyktig.

Forklaringen til Hannah Arendt ligger i at ondskap er noe banalt, det er ikke komplekst eller vanskelig å forstå. Eichmann og den fiksjonelle Schmitz var pliktoppfyllende personer som beklageligvis var i et system hvor det å drepe var en arbeidet. I rettsaken mot Hanna Schmitz er det vanskelig å se en sammenheng mellom den personen som står tiltalt og personen som utførte forbrytelsene. Her virker det følelsesladde skuespillet til Kate Winslet malplassert, som et komplisert svar på noe som kunne vært veldig enkelt.