The Chaser (Hong-jin Na, 2008)

Genremiks

Ved å blande flere genrer samtidig klarer regissøren å skape «feil» følelser og forsterke «rette» følelser allerede iboende i bildet. Miksen setter oss i ubalanse og fyller oss med en usikkerhet som, ved hjelp av en særdeles smakfull kinematografi, regissørdebutanten Hong-jin Na utnytter til det fulle. Usikkerheten gjør at vi føler «feil»: vi finner en scene humoristisk selv som vi innerst inne vet at dette er forkastelig, og det hele roter ved vår opplevelse av rettferdighet.

Det Gamle Testamentes groteske og perverse rettferdighetsforståelse, «øye for øye, tann for tann», er ofte naturtilstanden i filmens univers.

Regissøren viser at han behersker dette meget godt. Når følelser i bildet skal forsterkes, klarer han det. Når han ønsker å forvirre oss og gjøre det vanskelig for oss, klarer han det. I filmhistorien er ikke dette ukjente grep, men få klarer å utnytte dem på en god måte. Det mest kjente eksemplet, og det som alltid tas opp når slike ting skal forklares, er Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971). I denne filmen benytter Kubrick ting som er bærere av gode følelser og blander dem sammen med bærere av negative følelser.

Rettferdighetsfølelse

Manipulasjon av vår følelse av rettferd er et sterkt virkemiddel. Man kan påstå at denne følelsen er universell: begår man onde handlinger må man straffes. I den virkelige verden er det rettsvesenet som skal straffe, men i filmens verden oppheves denne forståelsen.

Det Gamle Testamentes groteske og perverse rettferdighetsforståelse, «øye for øye, tann for tann», er ofte naturtilstanden i filmens univers. Der det bygges opp til et slikt øyeblikk, og filmskaperen ikke gjennomfører det, sitter vi igjen som ranet for denne følelsen. Et kontraktbrudd har oppstått der vi sitter igjen som taperen.

Krav til tilskueren

Forventningene til oss som tilskuere er store. Filmfortellingen serverer ikke karakterene eller plotet på sølvfat, eller med teskje. Vi kastes rett ut i handlingen og vi tvinges å bli kjent med karakteren etter hvert som filmen fortelles.

Ofte er vi på utsiden av historien der vi ønsker å være innenfor. Der vi helst skulle vært utenfor, blir vi nådeløst dratt inn i grusomheter og etiske gråsoner. Mange tråder holdes gående samtidig, og det settes en høy standard for forståelse og erfaring med filmfortellingens mange sider.

Voldsestetikken stiller også høyre krav til tilskueren. Tilsynelatende troverdige skildringer av enkel og grotesk vold gjør, sammen med manipulasjon av rettferdighetsfølelsen, at disse scenene blir svært forstyrrende og følelsmessig påtrengende.

The Chaser engasjerer på det følelsesmessige plan. Den angriper uten nåde og man sitter igjen med et virrvarr av følelser man ikke helt vet hvor man skal gjøre av. Nådeløst og med krav til tilskueren brøyter den seg gjennom våre følelser og oppfatninger av rettferdighet. Det er hardt, men det er verdt det. Filmen er et mesterverk.