Sukiyaki Western Django - en kompilasjon av referanser

Av andre filmer som Miike har lagd kan man nevne brystmelkorgien Visitor Q (2001) og den bisarre og ekstreme Ichi the Killer (2001), begge svært kontroversielle filmer. Sukiyaki Western Django utmerker seg derfor som en mer lett tilgjengelig film for et bredere filmentusiastisk publikum. Handlingen finner sted i en liten japansk landsby, hvor to bander herjer, plyndrer og dreper lokalbefolkningen på grunn av en gullskatt. Parallellen til spagettiwestern og Sergio Leones For en neve dollar (1964) stadfestes ytterligere når den japanske utgaven av Clint Eastwoods karakter Nobody kommer ridende inn og plasserer seg i midten mellom de to bandene. Det er duket for maksimalt med action, blod og skyting, hvor westerngenrens perler som blant annet For en neve dollar (1964), Fremmed uten navn (1973) og The Good, the Bad and the Ugly (1966) møter Yojimbo (1961), Ran (1985) og Kagemusha (1980).

Sukiyaki Western Django er både en hyllest til westerngenren og samuraifilmen, men også en parodi og pastisj. Eksempelvis kan man nevne lederen for den ene bandens besettelse av Shakespeare og plutselige navneskifte til Henry. Akira Kurosawa brukte mange av Shakespeares stykker som inspirasjon til sine filmer, og Miike sparker her i denne retningen. Teatralsk skuespill og kulisser er med på undebygge dette. Morsomt er det også se Tarantinos rolle som gammel og i rullestol, hvor det på ene armlenet er plassert en plastikkand som umiddelbart gir oss konnotasjoner til Sam Peckinpah sin trailerwestern Convoy (1978). I realiteten er Miikes film en remake av Sergio Corbuccis spagettiwestern Django (1966), hvor den berømte revolvermannen sleper rundt på en kiste som inneholder et Gatling maskingevær, noe som det spilles på i Sukiyaki Western Django, da den selvomdøpte Henrys bande også sleper en kiste med samme maskingevær etter en hest og vogn. Refransene er mange og dette er vel og morsomt, men siden filmen er så intens og spekket med referanser blir det også litt slitsomt. Man får aldri helt ro til å fordøye alle inntrykkene, noe som med fordel kunne blitt gjort.