Snarveien (Severin Eskeland, 2009)

Denne bloddryppende sub-sjangeren har sine røtter i Alfred Hitchcocks Psycho (1960) og har alltid en sinnssyk maskert massemorder i rollen som antagonist. Skurken forfølger ofrene sine og dreper dem med øks, kniv eller andre skarpe gjenstander. I så måte er Snarveien ikke noe unntak, men Eskeland klarer ofte å bryte med formelen og tilfører noe nytt og uforutsigbart til en utslitt sjanger.

De norske filmene skiller seg faktisk ut ved at de kvinnelige karakterene er mer ressurssterke enn i de amerikanske skrekkfilmene.

Det er ingen tvil om at Severin Eskeland kan skrekk, filmen inneholder et langt repertoar av klassiske virkemidler. Man ser innflytelsen fra filmer som Halloween, Friday the 13th og The Texas Chain Saw Massacre, men uten at det blir overdrevent tydelig. Filmen begynner med at vi blir introdusert for ofrene. Kjæresteparet Lina og Martin reiser fra Norge til Sverige for å kjøpe sprit, på vei tilbake møter de en politisperring. De tar en omvei for å spare tid, noe de åpenbart aldri skulle ha gjort. De punkterer midt på natten på en øde vei i Finnskogene og oppdager raskt at de ikke er alene. Fortellingen er enkel som i de fleste av denne typen filmer, men spenningen ligger i hvordan og hvorfor karakterene blir drept.

Filmen har høy intensitet og en jevnt stigende spenningskurve, mye takket være filmens overraskende styrker. Sjeldent ser man så mye bra skuespill i en skrekkfilm, med genuin innlevelse i krevende scener. Det er mye takket være Marte G. Christensen sin innsats som den snarrådige Lina. Eskeland har lagt inn rom for at man skal bli kjent med karakterene og at skuespillerne skal få muligheten til å utfolde seg. Språket og replikkene oppleves som ekte, blottet for overdreven stilisering. I tillegg så er det svært nære bilder som bygger opp under skuespillernes prestasjoner. Filmen har en enkel og tydelig lyssetting som gir en følelse av realisme. Den største svakheten med Snarveien er at den er kort, man hadde absolutt tålt en halvtime til av denne nervepirrende historien.

Det farlige er noe som finnes bortenfor sivilisasjonen, utenfor byene, i skogen. Den tematikken deler Snarveien med alle andre norske skrekkfilmer. Severin Eskeland tilfører allikevel noe nytt å lykkes i å treffe en nerve med tanke på hva som er aktuelt i dag. Filmens antagonist filmer drapene og viser det på Internett mot betaling. Selv om noe slikt ennå ikke har skjedd i virkeligheten, har muligheten til å vise fram noe blitt et motiv for å utøve vold mot seg selv og andre. Friheten som følger med Internett har gjort at det går an å vise alt fra Jackass-videoer til krigsfanger som blir henrettet. Den egentlige synderen blir tilskueren bak skjermen, som betaler for å la seg underholde.

Det er paradoksalt at slasher-filmen har hatt så stor innflytelse i et likestilt land som Norge. Sjangeren inneholder mye sadistisk vold utført mot kvinner av mannlige overgripere og har derfor blitt kritisert for å være kvinnefiendtlig. Filmene har allikevel nesten alltid kvinnelige hovedpersoner som ofte veksler mellom å være hysteriske og svært snarrådige. De norske filmene skiller seg faktisk ut ved at de kvinnelige karakterene er mer ressurssterke enn i de amerikanske skrekkfilmene. Jentene tar initiativ og lar kjæresten sin i stikken om det er det som trengs for å overleve. Det skjer i Fritt Vilt, Rovdyr og også Snarveien.

31. juli er en svært tidlig premiere-dato for en norsk film. Det har lenge vært sånn at norske filmer ikke har premiere om sommeren i frykt for at publikum er mer opptatt av godt vær enn gode filmer. Tesen har imidlertid sjelden vært satt på prøve. I USA er sommeren tiden for actionfylte blockbustere som Transformers og Harry Potter. Snarveien er et høydepunkt blant norske skrekkfilmer og bør derfor ha gode muligheter til å trekke publikum inn i salene uavhengig av vær.

Se trailer på Snarveien-film.no

Intervjuer

Del 1

Del 2