Slaget om den forbudte by - 满城尽带黄金甲 - (Zhang Yimou, 2006)

Selv i de dager der hjemmeprosjektorer, surroundforsterkere og høyoppløslige media blir billigere og billigere, har kinoen en egen evne som man ikke finner der hjemme: Storhet. Bildet er stort, lyden er stor og salen er stor. Dette har regissører over hele verden utnyttet gjennom hele kinoens historie, og man ser nå en gryende interesse for denne storheten igjen i vår tid. Sandalfilmen har i de siste årene kommet tilbake med filmer som Gladiator (Ridley Scott, 2000), Alexander (Oliver Stone, 2004) etc. Kinoens storhet er så og si det eneste som klarer å yte slike filmer rettferdighet.

Forrige | Bilde 1 av 5 | Neste

Foto/Copyright: Nordisk Film

Den Zhang Yimou man kjente fra tidligere filmer der sterke kvinneroller var et gjennomgående tema ser ut til være et fjernt minne. Hans karakterdrevne dramaer der enkeltpersoner må sloss mot sin egen skjebne var et kjennetegn for Zhang Yimou lenge. Red Sorghum fra 1987 var den tidligste filmen han ble kjent for. Her så man en gryende interesse for kvinnerkarakterer fanget av klasse og skjebne. En fryktløs fargebruk gjennomsyrer disse tidlige filmene og fungerer som elementer i handlingen framfor å være en attraksjon i seg selv. Disse temaene følger så og si nesten alle hans filmer fram til nyere tid.

Nyere filmer som Hero (2002) og House of flying daggers (2004) er først og fremst prestisjefilmer der kinematografi, lyd, skuespill og musikk sammen skal gi publikum en visuell opplevelse. Slaget om den forbudte by følger i samme sti. Enorme maurtuescener viser hvordan tjenerne og soldatene nærmest beveger seg som en homogen masse; det er som om handlingen stopper opp i et par minutter for hver slik scene. Fargebruken er svært fremtredende. Dette er noe man ser særlig grad inne i keiserpalasset. Man kan få inntrykket av at håndtverket i seg selv stiller sterkere enn filmens historie og fortelling.