Si at du elsker meg (Daniel Fridell, 2007)

Fallhøyden er ekstra stor når en filmskaper prøver å ta opp noe så alvorlig som voldtekt. Det forutsetter troverdige replikker, bra skuespill og god regi. Fridell bruker en direkte fortellerstil med håndholdt kamera, og viser det som til nå er den sterkeste voldtektsscenen i svensk film. Dialogen er kort og direkte og fungerer bra sammen med den visuelle stilen til Fridell.

Forrige | Bilde 1 av 3 | Neste

Fridell bruker en direkte fortellerstil med håndholdt kamera.

I motsetning til The Accused (Jonathan Kaplan, 1988) hvor man har fått høre de ulike versjonene i rettsaken før man får se voldtektsscenen, så lar Fridell handlingen seg utspille kronologisk. Historien tar en overraskende vending etter voldtekten, Fatou er redd for hva som kan skje om noen får vite at hun har blitt voldtatt og fornekter det som har skjedd. Hun får venninnen Sanna (Sophie Andrén ) til å sverge å ikke fortelle om det. Fatou og venninen hennes Sanna gjør uventede valg og framstår som troverdige personer i et univers dominert av hensynsløse karakterer.

Nesten alle gutter og menn er bare interessert i å utnytte jenter seksuelt. Jentene er tilsvarende kyniske og spiller bevisst på utseende sitt for å få det de vil. De voksne karakterene er lite troverdige og oppleves som statister hovedkaraktene kan spille mot for å drive handlingen framover. De stereotype framstillingene ødelegger for problematiseringen av voldtekt og gjør at man ikke får noen ny innsikt, men bare blir sittende igjen med en følelse av ubehag.