Inland Empire (David Lynch, 2006)

Filmen omhandler en filminnspilling som tilsynelatende er under en forbannelse. Laura Dern spiller Nikki Grace/Susan Blue som gjennom hele innspillingen opplever merkelige og uforklarlige hendelser. Vi tar også del i en rekke andre underhistorier som, på en eller annen måte, er knyttet opp mot Nikkis opplevelser og handlinger. Virkelighet, fiksjon og identitet settes under Lynch sin helt spesielle lupe.

Brudd med egen estetikk

Valget av kamera har satt sitt preg på Inland Empire. Lynch har bevisst valgt et av de tidligste digitalkameraene som ble laget. Resultatet er en helt ny estetikk som Lynch forsøker å utnytte. Tidligere filmer av Lynch har vært spektakulære med tanke på lyssetting, fotografi og komposisjon. Wild at Heart (1990), Blue Velvet (1986) og Mulholland Dr. (2001) har dype, mørke skygger omkranset av et herlig høylys og mellomtoner. Fargepalettet er preget av intense fargetoner som får en helt spesiell karakter under lyssettingen. Kameraføringen er preget av et statisk kamera som kun er avbrutt av sekvenser der kjøringen er myk og rolig.

Inland Empire har ingen av disse kvalitetene. Kameraets egenskaper tillater ingen sterke farger, eller gjengivelse av det dynamiske området fra høylys, mellomtone og skyggepartier. Filmen kan sies å inneholde kun høylys og skygge. Mellomtonene er, som typisk for digitalkamera, svært fraværende. Utbrentheten går direkte fra helt hvitt til helt sort.

Estetikkonanering

Det kan virke som om Lynch har forelsket seg i det "nye" mediets særegenheter. Kanskje litt for mye. Filmen lider av en estetikkonanering der mediets særegenheter er – alle som en – tilstede og svært så synlig til enhver tid. Filmen blir på en måte et produkt av sin egen estetikk. Alt annet kommer i andre rekke. Kjetil Lismoen i Morgenbladet hevder i en artikkel at det "vi i steden får er en medrivende og aggressiv utforskning av det mer utydelige digitale bildet."(Morgenbladet nr. 37, 2007)

Dessverre for Lynch er denne utforskningen svært lite interessant. Dogme 95 har allerede benyttet samme estetikk ved produksjon av spillefilmer.

Tålmodighetsprøve

Med sine 180 minutter blir Inland Empire en prøvelse selv for de mest hardbarka Lynch-tilhengere. Filmen går Lost Highway (1996) en høy gang, men der Highway har visse trekk som gjør at den blir interessant til tross for dens uforståelige historie, mangler altså Inland Empire det som gjør Lynch-film til Lynch-film.

Som en liten trøst klarer Lynch igjen å sette seg selv under lupen for film- og medievitere. Han har med denne filmen brutt en lang rekke auteur-kjennetegn benyttet for å beskrive hans filmatiske livsverk.