Hunger (Steve McQueen, 2008)

Han tar tak i hodet til føllet og presser det under vann, slik at det drukner.

De smører ekskrementer, oppkast og sekreter på veggene. Siden de nekter å kle seg i fangedrakter, er de alle nakne med bare et ullpledd rundt seg for ikke å fryse ihjel. Råtnende matrester og ynglende larver ligger på gulvene i cellene. Dette er tilstander man ikke en gang tillater husdyr å leve i, men de irske fangene nekter å begynne å leve som mennesker igjen før de blir behandlet som politiske fanger.

I løpet av sultestreiken døde Bobby Sands, som ble valgt inn i parlamentet under streiken, og ni andre fanger før de fikk innvilget sine krav. Sands var den første av de ti som døde. Det har vært splittede meninger om denne aksjonen, noen mener at Sands var en martyr, andre ser ham som en ekstremist. Hunger setter en ramme for Sands og de andre fangenes motivasjon for å ty til ekstreme handlinger. Umenneskelig behandling besvares med umenneskelig adferd. Fengslets praksis og mishandling viser seg å være helseskadelig ikke bare for fangene, men også for fengselsbetjentene. Flere av de britiske fengselsvaktene ved Maze Prison ble under sultestreiken drept av IRA. Fengselsvakten Raymond Lohan følger sine daglige rutiner, som blant annet innebærer å sjekke under bilen for plantede bomber. Demonstrasjonen er ikke bare et helvete for fangene, men også for de ansatte ved fengslet. Daglig må ansatte ty til vold for å vaske fangene eller sjekke om de har smuglet inn gjenstander eller beskjeder fra verden utenfor.

McQueen belyser tilstandene med dialogfattige, dvelende bilder akkompagnert av stemningsfull musikk. Vi får innblikk i flere av de irske fangenes skjebner, blant annet den nyankomne fangen Davey Gillen, og hans celle-kammerat Gerry Campbell som gir Gillen opplæring i livet bak murene. Gjennom Campbell lærer Gillen å smugle gjenstander og beskjeder inn og ut av Maze. Den scenen som avviker fra McQueens dialogfattige formspråk, og som markerer vendepunktet for sult- og pledd-aksjonen, er hvor Sands møter presten Dominic Moran. Denne scenen er en eneste lang dialog mellom de to mennene. Samtalen starter med lystig småprat, men etter at denne formaliteten er unnagjort kommer ulike synspunkter og uoverenskomster innad i IRA frem.

Mest av alt handler denne scenen om karakterbyggingen av patrioten Bobby Sands, og hans sterke overbevisning og hengivelse til saken. Bobby forteller en historie om seg selv fra barndommen, hvor han i en presset situasjon sto frem og tok en avgjørelse på vegne av fellseskapet når ingen av de selværklærte lederne kom til enighet – en indirekte henvisning til splittelsen innad i IRA. Som guttunge var Bobbys lidenskap terrengløp, han elsker den irske naturen og å løpe. Under oppvarmingen til et stevne kommer Bobby og hans lagkamerater over et skadet føll som ligger i en bekk. Føllet er såvidt i live, og mens lagkameratene står å diskuterer hva de skal gjøre kommer et rivaliserende lag forbi. Det oppstår en diskusjon mellom de guttene som ser seg selv som selvutnevnte ledere, men de kommer ikke til noen enighet om hva som skal gjøres med føllet. Plutselig kommer den lokale pastoren mot bekken, og Bobby vet at han må handle før det er for sent. Han tar tak i hodet til føllet og presser det under vann, slik at det drukner. Bobby tar avstraffelsen for hendelsen, men han vet alikevel at han gjorde det riktige.

Sands styrke er hans evne til å stå på barrikadene og ta i mot avstraffelsene som måtte følge med. Han vet han gjorde det riktige for fellesskapet den gangen, og han vet det nå. Beslutning om å gå inn i en intensiv sultestreik er vedtatt, og ingen kan forhindre det. Tross i at dette kan bety døden, ikke bare for ham selv, men også flere medfanger. Presten er i mot Sands beslutning, og mener hans moralske motiver er betenkelige, men Bobby er urokkelig. Han har en like steil personlighet som en terrengløper er seig.

Hunger er en brutal film, den legger ikke skjul på ubehageligheter. Den byr på sterke bilder som til tider er rystende og ubehagelig å se på. Filmen forteller hardtslående om uverdige forhold, desperate handlinger og ekstreme overbevisninger. Temporalt begynner opprøret i Maze-fengselet å komme på avstand, men innholdet er fortsatt like aktuell med tanke på USAs krig mot terror. McQueens film vekker konnotasjoner til bildene av mistenkte irakiske terrorister ved Abu Graib-fengselet ved Guntanamo Bay.