Harry Potter og Halvblodsprinsen (David Yates, 2009)

Bøkene er spennende, konfliktbaserte og skildrer et miljø som egner seg for et visuelt medium. Allikevel er det et stort problem med tanke på adapsjon, og det er at jo lenger man kommer ut i serien jo lenger blir bøkene og jo mer informasjon er det som skal presses inn i hver film. På sett og vis har David Yates kommet over den verste kneiken med filmatiseringen av Harry Potter og Føniksordenen. Der lyktes han i å lage ryddig og strukturert film basert på den lengste og mest innfløkte boken i serien. Halvblodsprinsen var som Føniksordenen en murstein av en bok, men til tross for det er Halvblodsprinsen en av de mest nervepirrende i serien og har derfor bedre forutsetninger for å filmatiseres.

Spenningen er knyttet til Severus Snape, Harry Potters største nemesis nest etter den onde Lord Voldemort. Er Snape egentlig en dyktig dobbeltspion i Dumbledores tjeneste, eller er han like ond som han virker? Dette spørsmålet holdt leserne på pinebenken i den mer enn 600 sider lange boken og gjorde at spenningskurven nådde stadig nye høyder. Beklageligvis har dette temaet i stor grad måttet vike for andre elementer i fortellingen. Noe som er synd siden Alan Rickman sin tvetydige tolkning er perfekt for denne Judas-aktige trollmannen. En ting som har gjort alle de tidligere Harry Potter filmene svært underholdende er at det alltid har vært med dyktige skuespillere med talent for komikk i mange av rollene. Med den sjette filmen har persongalleriet i Harry Potter-universet blitt så stort at det vanskelig lar seg gjøre å presentere alle karakterene på en fullstendig måte. Resultatet har blitt at mange av karakterene har fått svært korte opptredener.

Til gjengjeld har hovedkarakterene fått mer plass noe de også klarer å utnytte. Rupert Grint, Daniel Radcliffe og Emma Watson er i ferd med å vokse ut av Harry Potter rollene og leverer sine mest nyanserte skuespillerprestasjoner så langt i serien. Allikevel så er det mye som går i utakt i denne filmen. Det virker som om regissøren og manusforfatteren har hatt en stor utfordring med å få med seg alle de nødvendige punktene for å få fortalt denne historien. Resultatet er at filmen mangler helhet. Den går gjennom scene for scene i et høyt tempo uten at det blir tid til grundige karakterskildringer. Det er spesielt to karakterer man skulle ha sett mer av og det er Draco Malfoy og Severus Snape.

En av de største utfordringene for regissøren ligger i å gjøre filmene forståelig for flere enn de mest dedikerte Harry Potter fans og samtidig være tro mot originalhistorien. Det har de bare lyktes med til en viss grad, det er en forutsetning å ha den forrige filmen friskt i minne for å full forståelse av historien. I motsetning til de tidligere filmene så virker det som om regissøren ikke har klart å bestemme seg for om denne filmen skal være mest morsom eller dyster. Resultatet er at den ikke lykkes så godt i å være noen av delene. Til tross for at det som i den forrige filmen er flere dødsfall så er den ikke langt på nær så trist. Og selv om det er mange morsomme og ofte godt utførte scener, så kommer det i konflikt med filmens ellers så dystre visuelle uttrykk. Filmen har ikke det eventyraktige særpreget som var tydelig i den første Harry Potter filmen og mangler den tydelige stiliseringen Alfonso Cuarón brukte i Fangen fra Azkaban. Til gjengjeld så føles det mer som en ordentlig film hvor det faktisk er hovedrolleinnehaverne som bærer filmen heller enn spesialeffektene og bikarakterene.