Gran Torino (Clint Eastwood, 2008)

Som en av de eldste nålevende skuespillerne har han makt og autoritet til å avlive mytene og sette nye standarder.

Gjennom å aktivt spille på dette bildet av seg selv som en «hard guy» setter visse verdier under angrep. Eastwoods karakterer har som regel løst ting ved bruk av vold og skitne midler – alt i det godes tjeneste. Den harde mannen blir mer og mer en gammel modell i et samfunn som ikke lengre har behov for slike helter, et samfunn som er mer kompleks og der det gode ikke alltid kommer frem, et samfunn som sliter med ettervirkningene av en hel rekke kriger som har slitt hardt på både befolkningen, økonomien. Og ikke minst moralen.

Det refereres ofte til dette i filmfortellingen. Den siste og mest vellykkede krigen USA førte, Korea-krigen, underbygger den gamle modellens tanker og moral. Hans gammelmodige tanker om patriotisme viser hvor feilplassert hans tanker og ideer er i et samfunn på randen av økonomisk og moralsk sammenbrudd.

Eastwoods bilde på den gamle modellen er knyttet opp mot filmens tittel. Under hele filmen står denne sentralt: en bil fra 1970-tallet, et symbol på muskler og rå kraft, et symbol på amerika og den harde mannen som bygget opp landet. Alt ved den er stort og brutalt: hestekrefter og store dekk er satt i høysete foran kjøreegenskaper, økonomi og forurensing.

Som en av de eldste nålevende skuespillerne har han makt og autoritet til å avlive mytene og sette nye standarder. Filmen Gran Torino tar disse standardene og kjører dem hardt i bakken, og gjør at andre filmer i framtiden får store problemer å ta disse egenskapene opp på nytt.

Selv Eastwood blir eldre og eldre, blir hans filmer mer aktuelle enn noen sinne. Gran Torino viser oss et USA som brytes ned av raseskiller, moralsk forfall, kriger basert på løgn og et samfunn preget av vold. Men likevel aner vi håp. Den harde mannens metoder er utdaterte.