Baise-Moi - frekk realisme fra Frankrike

Realismebegrepet er her hentet fra Italiensk Neorealismens ideer om at handlingen skulle hentes fra det virkelig liv, og filmes utenfor studiokulisser og fabrikerte steder. Handlingen skulle knyttes opp mot vår felles historiske verden. Dette gjøres i Baise-Moi i og med at handligen skjer her og nå og at kulissene er byttet ut mot en ekte, historisk verden (en by i Frankrike, ved havet, på motorveien, et hotell osv).

Neorealistene mente at trente skuespillere ikke skulle brukes fordi dette gjorde filmen urealistisk. De var for tanken å ansette vanlige folk til å spille i sine filmer, noe de hevdet økte realismen i forhold til den klassisk fortellende filmen. Det Baise-Moi gjør er å føre begrepet ett hakk videre. Trinh Thi og Despentes bruker ikke-skuespillere (i klassisk fortellende film-forstand) til å spille karakterene, og utføre de seksuelle scenene (enkelte er skuespillere, i pornografisk film-forstand, men dette skal jeg ta opp senere i artikkelen).

Realismebegrepet sett i et annet lys.

Den første scenen man ser regissørenes realismetenking, er under en voldteksscene der vår ene heltinne (Manu) og hennes veninne blir kidnappet av noen menn, og ført til en stor garasje. Under voldtekten ser vi at penis (med kondom, merkelig nok) blir ført inn i vagina filmet ultranært. I typisk pornografisk estetikk, blir penis tatt ut av skjeden for deretter å bli ført inn igjen. Deretter bytter de to voldtektsmennene på kvinnene, og vi ser at de onanerer mens de gjør byttet.

Mens den ene kvinnen gjør aktiv motstand mot voldtektsmennene, er den andre tilsynelatende likegyldig. Her får vi vårt første inntrykk Manu som en kald, og likegyldig person – i allefall ovenfor menn.

Den andre scenen der realismen kommer frem, er når vår andre heltinne (Nadine) selger seg selv til en mann uten navn. Her ser vi hvordan hun utfører oralsex, noe som også filmes ultranært. Deretter klippes det over til selve samleiet, der vi ser hvordan penis beveger seg ut og inn av hennes vagina.

Andre lignende samleiescener blir også filmet på denne måten, det vil si at vi ser penetreringen, erigerte peniser og oralsex utført ultranært. I filmens siste sexscene ser vi også øyeblikket rett etter ejakulasjonen, eksempelvis ser vi Nadine slikke på en manns penis og vi ser sæden rinne nedover den, og Manu har tydelige rester av sæd på sine rumpe mens mannen står bak og gnir den utover med sin penis.

Det som er felles for alle disse scenene er at de er sterkt preget av den pornografiske estetikken, altså den mest vanlige formen for pornografi (mannen ejakulerer ut over kvinnen etter vaginal-, oral-, eller analsex, og at kamera fokuserer på selve kjønnsorganenes aktivitet). Vi ser også at handlingen stopper opp under disse pornografiske scenene, noe som også er tilfellet under tradisjonelle pornografiske filmer. Svein Viggo Jacobsens artikkel ”Film i grenseland – en ny realisme?” i Z nr 4, 2004, hevder at de pornografiske scenene i Baise-Moi ”sprenger ut av den narrative rammen”. Her hevder Jacobsen at det narrative blir satt i andre rekke, og at sexscenene i seg selv blir å regne som attraksjon. Dette er også mitt syn. Selv om kvinnene tar initativ til sex, og ser ut til å sette seg i opposisjon til offergjøring av kvinner i film, er det mannen som står i fokus under sexscenene. Dette ser vi i de typiske cumshot-bildene der kvinnen blir dekt av mannens sæd, noe som skjer i 99% av tradisjonelle pornografiske filmer. Mannens orgasme kommer altså før kvinnens. Vi ser aldri at Nadine og Manu oppnå orgasme.

Realismen er altså at sexscenene blir utført ”på ordentlig”, med penetrering og ejakulasjon. Det som også gir inntrykket av realisme er hvordan filmen er laget. Dette skal vi diskutere nærmere.

Filmatiske virkemidler.

Filmen er laget med enkelt utstyr, tilsynelatende i naturlig belysning og med skuespillere som ikke er skuespillere. Når jeg mener sier skuespiller tenker jeg altså på vanlige fiksjonsfilmer, eksempelvis Thelma & Louise, og ikke pornografiske filmer. Ser man på hvilke andre filmer skuespillerne (og da tenker jeg på alle som er med i sexscenene) i Baise-Moi har vært med i, er de alle rent pornografiske filmer (kilde: www.imdb.org).

Selve kameraet er et enkelt og lett videokamera, noe som gir filmen et realistisk preg. Kamera er veldig mobilt, og håndholdt. Kvaliteten er typisk digital: Grov, gir støy i skygger og er dårlig på høylys, og gir ofte feil farger i vanskelig lys. Dette gir assosiasjoner til dokumentariske filmer, og konvensjoner. Jeg tror at tanken med dette er å gi filmen et mer ubehagelig preg da den skal se ut som om den er ekte – dokumentar-estetikk. Kobler vi dette sammen med volden og sexen, er tanken at dette skal gi filmen en brodd som skal skape et ubehag i tilskueren. Vi kan trekke inn lignende filmer som Irréversible (Gaspar Noé, 2002) der dette også en tanken til regissøren. Her er også dokumentar-estetikken pregende, via håndholdt kamera, grov film, tilsynelatende naturlig belysning, o.l.

Lyden virker som om den er tatt opp samtidig med bildet, noe vi merker når Nadine og Manu kjører bil, har sex, og når andre mennesker har sex foran kamera (klaske-lyder og lignende). Dette understøtter den dokumentariske estetikken filmen følger. Det som kanskje skiller seg ut fra denne estetikken, er musikken og hvordan den brukes. I scenen der Nadin og Manu har sex med to gutter i samme rom, er det på lydsporet en dance-inspirert låt som spilles. Bassen er rytmisk og dyp, mens vokalen (som er en kvinnestemme) stønner seg igjennom teksten. Musikken brukes her til å understreke hva scenen handler om: Sex for sexens skyld. Bassen i låten er rytmisk og kobles opp mot mennenes rytmiske hoftebevegelser under samleiet.

Vold.

I Svein Viggo Jacobsens artikkel hevdes det at volden er hentet fra typiske brutale skrekkfilmer. Her ser vi blodet sprute når folk blir skutt. Tankene flyter mot splatter-filmer der vi nesten ser hodets innhold (hjerne og beinbiter) eksplodere ut over veggen bak ofrene (de blir nesten alltid drept mot en vegg, eller et gulv). Lydsporet under volden er også lignende. Her høres ”splatte”-lyder når Nadine tramper en mann i ansiktet med stiletthæler, o.l.

Volden kan måles i antall liter blod per drap, eksempelvis når Nadine og Manu stjeler en bil og kjører over en mann. Her klippes det fra selve påkjørselen til Nadine og Manu mens de flirer, til at mannen gulper opp store mengder blod. Liknende ser vi når Manu og Nadine dreper en mann ved å putte revolveren opp i hans rectum og deretter avfyre den. Akkurat når pistolen blir avfyrt, klippes det til hans ansikt der vi ser han gulpe opp masse blod.

Skuespillerne.

Både Karen Bach og Rafaela Andersson er pornofilmskuespillere, og dette vises godt under selve samleiescenene og ellers. De har begge begrensede kvaliteter setter vi de opp mot andre skuespillere, for eksempel hovedkarakterene i Irrèversible. De har fire ansiktsuttrykk: Sur, sexuell, lattermild og trist. Overganger mellom disse fire er nesten fraværende. Her skiftes det på millisekundet. Resten av skuespillerstaben har lignende kvaliteter. De to mennene Nadine og Manu plukker opp og har sex med på hotellrommet, har begge steinansikter som ikke forandrer seg uansett hva som skjer.

Fordelen med å hente inn pornofilmskuespillere, er at de kan gjennomføre samleiescenene uten noen form for sensur. Eksempelvis ser vi aldri i den klassisk fortellende filmen selve penetreringen, sprikende vaginer, eller erigerte peniser, o.l. Men ulempene er store. I pornofilm er handlingen sekundær i forhold til sexen, noe som gjør at skuespillerne i slike filmer ikke prioriterer sine kvaliteter på det området.

Min vurdering av filmen.

Personlig synes jeg filmen er interessant sett ut fra en filmviters standpunkt. Dette fordi sensuren ble som den ble. Filmtilsynet tillot en film med kjønnsorganger i aktivitet til å bli vist på offentlig kino. Men, rent filmmessig, altså som kunst, er filmen veldig svak.

Selve det estetiske er rotete. Regissørene har satset på en dokumentarisk estetikk, men klippingen ødelegger dette. Enkelte scener er klippet lik en spaghetti western, eksempelvis når Nadine kommer hjem etter å ha solgt kroppen sin til en mann, og krangler med sin samboer. Her klippes det til ultranære bilder av begges øyne o.l. Dette passer ikke inn i den dokumentariske estetikken filmen prøver å følge. Spesielt tydlig ser vi dette når dokumentar estetikken igjen ”dukker opp” idet Nadine går til togstasjonen. Her ser vi at kamera tydelig følger henne som ”en flue på veggen” mens hun går – i typisk observasjonell modus.

Selve sexscenene er som tatt rett ut fra en pornofilm. Her ser vi Manu rive hull i skrittet på sine strømpebukser rett før penetreringen, og alle stillingene under sexen skiftes hurtig og varierende. I en av scenene ser vi også en typisk ”cumshot”, der mennene ejakulerer ut over kvinnene. Alle disse scenene virker latterlige og dumme.

Jacobsen hevder at filmen er post-modernistisk i og med at volden og sexen er gjenbruk, eksempelvis genrebestemt filmvold blir brukt om igjen men med en ironisk distanse. Rent teoretisk kan jeg si meg enig, men jeg har problemer med å bruke dette som et kunstnerisk alibi for denne filmen. Volden og sexen i seg selv er lite ironisk, og jeg hadde problemer med å le eller se dette under selve filmen. Jeg synes dette bare var dumt og latterlig. Dette fordi den dokumentariske estetikken sammen med volden og sexen, egentlig er tiltenkt å gi tilskueren ekle følelser lik den man opplever under Irréversible. Baise-Moi klarer ikke dette, og fremstår derfor, for meg, bare som et stunt og et forsøk på å skape debatt rundt filmen.

Hvis man er interessert i å se en film som kun vil bli husket som den som Filmtilsynet godkjente til tross for grafisk visning av kjønnsorganer i bevegelse, er denne filmen interessant. Men som underholdning og tankevekker er denne meget svak. Hvis jeg skal si noe relativt ærlig, vil jeg si at denne filmen var svært kjedelig, lite radikal, og ufattelig lite sensasjonell.

KILDER:

• Jacobsen, Svein Viggo (2004): "Film i grenseland – en ny realisme?", i Z Filmtidsskrift #89 (nr 4/2004).