Antichrist (Lars von Trier, 2009)

Skrevet av Sivert Almvik, tir, 02/06/2009 - 12:48

At den er en hard og fysisk opplevelse kan jeg gå med på, men det er jo noe man ønsker av en film som forsøker å dykke dypt ned i den menneskelige avgrunn.

Lars von Triers mye omdiskuterte film Antichrist blir som regel omtalt som en ekstremt voldelig film, og en film der man kan se kjønnsorganer i fri dressur. Pressen slengte seg tidlig på denne bølgen og forsøkte å overgå hverandre og «sjokkhistoriene» knyttet til visninger verden over.

Pressen overdriver selvsagt i sine beskrivelser av volden og sexen i Triers nye film. Det er selvsagt ekstreme voldsskildringer og kjønnsorganer i bevegelser, men disse scenene er i mindretall og i tillegg særdeles lite påtrengende når de først er synlige. Dessverre vil sikkert mange søke til kinosalen kun for å få med seg det de tror er grusom vold og sex i fri dressur.

Trier tar de beste elementene fra Tarkovskij og gjør de til hans egne på en mesterlig måte. Uten disse elementene ville filmen ikke lykkes så godt som den faktisk gjør.

Hva de egentlig får er en stilistisk film som dykker dypt ned i den menneskelige psyken. Stilistisk gjør Trier mange nikk til Tarkovskij (som også filmen dediseres til) og til generell skrekkfilm-estetikk. Historiemessig undersøker han menneskets lunefulle natur og hvordan man kan vite om noe faktisk er sant siden våre sanser ofte kan lures av vårt eget sinn.

Man ser klart Tarkovskij-inspirasjonskilden når filmen tar utgangspunkt i Willem Dafoes karakter. Naturens elementer står sterkt: vind, regn, skog og jord. Det er klare likhetstrekk mellom Antichrist og Tarkovskijs filmer Speil (1975) og Stalker (1979) – men det er ikke snakk om pastisj eller ren stjeling. Trier tar de beste elementene fra Tarkovskij og gjør de til hans egne på en mesterlig måte. Uten disse elementene ville filmen ikke lykkes så godt som den faktisk gjør.

Om filmen er sjokkerende og avskyelig får være opp til hver enkelt tilskuers øyne og meninger. Personlig finner jeg filmen svært lite sjokkerende og avskyelig, og det ser jeg ut til å være alene om. At den er en hard og fysisk opplevelse kan jeg gå med på, men det er jo noe man ønsker av en film som forsøker å dykke dypt ned i den menneskelige avgrunn. Antichrist føyer seg inn i rekken av liknende europeiske filmer som tar for seg menneskefiendtlige elementer i samfunnet og som har sett harde kritikker mot seg for nettopp dette (se bl.a Import/Export av Ulrich Seidl (2007), og de fleste filmene til Gaspar Noé).