Takeshi Kitano

Regiveteranen Kinji Fukasaku ville ha Japans mest folkekjære komiker i den sadistiske rollen, mannen heter Takeshi Kitano.

Takeshi Kitano har mange jern i ilden. For uten å skrive, regissere, klippe, og spille i sine egne filmer, kan han høres på japansk radio, ses på japansk fjernsyn, han er billedkunstner, han skriver bøker og han har en bakgrunn som stand-up komiker. På spørsmål om hvordan han får satt av tid til alle sine gjøremål, har Kitano ofte svart at å jobbe er som å sykle, slutter man å trå faller man av.

Takeshi Kitano ble født i Tokyo 18 januar 1947, og vokste opp som fjerde og yngste sønn av Kikujiro, og Saki Kitano. Han var oppigjennom hele skoletiden en dyktig elev, særlig i matematikk og kunst. I 1972 etter å ha droppet ut av Meiji universitetet, flyttet Takeshi til Asakusa, en bydel i Tokyo kjent for barer, små teatre, stripping og komedieshow. Takeshi hadde kommet til Asakusa for å prøve seg som komiker, men i Japan er det ikke bare å entre scenen slik uttrykket "stand up" oppfordrer til i vesten. Takeshi startet som heisfører på et lite teater i håp om å jobbe seg oppover derfra. Etter å ha blitt introdusert for sjefen for teateret og lært en del basis om komedie, som dansetrinn og tatt sangtimer, fikk han prøve seg på scenen. Hans første rolle var et portrett av en transvestitt, og Takeshi fikk publikum til å le.

Takeshi Kitano slo seg sammen med en annen komiker og ble et dobbeltnummer, noe som var en svært populær komedieform i Japan på midten av 70 tallet. Men showet var for tamt. De bestemte seg for å innta en røffere mer usminket stil, og et hipt navn. Takeshi Kitano tok scenenavnet "Beat Takeshi" (er myntet på hans kjærlighet for jazzmusikk) og hans makker; Jiro Kiyoshi ble ditto hetende "Beat Kiyoshi" Sammen skapte de furore med sin tidvis provoserende og vulgære humor. Duoen; «The Two Beats» tok bokstavelig talt av, og allerede i 1976 var de blitt nasjonale kjendiser, og et sosialt fenomen.

Takeshi Kitano er senere blitt sammenlignet med den amerikanske stand-up komikeren Lenny Bruce, og hans nattlige eskapader på japansk eter var av en slik natur at han i denne sammenheng har blitt sammenlignet med radioprovokatøren Howard Stern. Berømmelsen førte til filmtilbud for Takeshi Kitano, og han kan blant annet ses sammen med Tom Conti og David Bowie i Nagisa Oshimas Merry Christmas Mr. Lawrence (1983).

Scenenavnet "Beat Takeshi" henger fortsatt igjen hos Takeshi Kitano den dag i dag, og er navnet han krediteres med hver gang han opptrer som skuespiller, inkludert i sine egne filmer.

"..Er man redd for døden lenge nok, blir det til et dødsønske.." (Murakama, "Beat"-Takeshi, Sonatine 1993).

Natten til 4. august 1994 tok Takeshi Kitano en for krapp sving med sin splitter nye motorsykkel, og braste rett i et autovern. Han mistet all hukommelse fra ulykkestidspunktet, men vet at han hadde drukket litt alkohol. På forespørsel fra journalister har han svart at han ikke vet om han hadde til hensikt å ta livet av seg, eller om det bare var en ulykke (Takeshi 1999 s 69-70). Undertegnede har ikke til hensikt å grave noe dypere i disse spekulasjoner, men temaet selvmord er sentralt i flere av hans filmer inkludert mesterverkene Sonatine og Hana-Bi. Derfor settes ulykken i samband med behandlingen av temaene i filmene.

Som så mange andre auteurer jobber Kitano ofte med samme stab på hvert filmprosjekt. I Sonatine ser vi for uten Takeshi selv, Sesumu Terashima, som spiller i både Kids return og i Hana Bi . Ren Osugi som spiller Horibe i Hana-Bi møter vi også i Sonatine. Tetsu Watanabe som har en stor rolle i Sonatine, som Uechi, Murakamas kollega i Okinawa, spiller en liten rolle som skraphandler i Hana-Bi.

Bruken av de samme aktørene i flere filmer er et kjent fenomen blant auteurer. En regissør kan ha en favorittskuespiller, som kanskje har fulgt ham/henne fra tidlig i karrieren, slik tilfellet åpenbart er med forholdet Martin Scorceese/Robert de Niro, eller en hovedperson i en film kan dukke opp som en bi-karakter i den neste filmen til samme regissør. Jack Nance var med i de fleste filmene til David Lynch både som hovedperson, som for eksempel i Eraserhead (1978) og som bi-karakter i Wild at heart (1990). Akira Kurosawas gjentatte casting av Toshiro Mifune, Colin Nütleys bruk av kona Helena Bergström, eller Hal Hartleys samarbeid med Martin Donovan, for å nevne noen, gir oss som tilskuere en følelse av at det er en gjeng gamle kjente som har laget filmen. Bruken av faste skuespillere kan bidra til å gjøre en regissør mer personlig og stilmessig stabil. De blir på en måte til en egen kode for å identifisere filmens opphavsmann/kvinne.

Musikk-komponister er en annen gjenkjennelseskode, eller en måte å skape en egen stemning på. Sergio Leones bruk av Ennio Morricones musikk underbygger stemningen i hans filmer og fungerer som gjenkjenningskode. Det samme kan sies om Takeshi Kitanos samarbeid med Joe Hisaishi, som har komponert originalmusikk til alle Kitanos filmer, med unntak av Violent cop og Getting any? Takeshi Kitano har også benyttet samme fotograf på de fleste filmene sine, noe som styrker stabiliteten i stil og form. Katsumi Yanagishima jobbet med Kitano fra Boiling point og fram til Kikujiros sommer med unntak av Hana-Bi hvor Yanagishimas assistent; Hideo Yamamoto sto for foto.

Takeshi Kitano er i dag anerkjent som filmkunstner i vesten, og er populær i blant andre franske, tyske og engelske kunstfilmkretser. I hjemlandet Japan derimot er han fremdeles mest kjent som komiker. Da Kitano tok skrittet fra slap-stick komedie på fjernsyn, til en seriøs rolle i Nagisa Oshimas Merry christmas Mr. Lawrence opplevde han at publikum i kinosalen lo bare han viste seg på skjermen. Men det er for såvidt ikke så merkelig. Vi kan jo tenke oss hvordan norsk kinopublikum ville reagert på Harald Eia eller Espen Eckbo i en dyp seriøs rolle.

Ved å gjennomgå Kitanos egne filmer, med hans bakgrunn som komiker i mente, ser vi at han på mange måter fortsatt er en komiker. Han har også selv uttalt, på spørsmål om han nå ser på seg selv som en berømt filmskaper, at han bare er glad for å være en "big-shot", fordi han fortsatt har en komikers hjerte. (Takeshi 1999 s 91).

Det er i Kikujiros sommer komikeren Takeshi Kitano kommer klarest frem, i hvertfall for vestlig publikum. Selv om karakteren bærer samme navn som Takeshis far, og muligens skal representere Takeshis opplevelse av sin far som barn, virker det på oss som om vi ser "Beat" Takeshi i et av sine mange tv-show.

Den spesielle klipperytmen som kan observeres i alle Kitanos filmer, og som ofte gir en komisk effekt, viser at seriøse temaer godt kan behandles med humor. En god dramafilm er sjelden uten humor, og de beste komedier har flere bunner. Selv om man er morsom betyr det ikke at man ikke kan være dyp. Måten Kitano bygger opp spenningen i en scene, for så å klippe før poenget kommer, ligner på måten en vits eller sketsj er bygget opp. Man må tolke poenget, og forstå vitsen før man kan få utbytte av den.

Selv om Kitano fortsatt er en til tider provoserende komiker, så virker det som at motorsykkelulykken han var ute for har gitt ham ny tro på livet, i den forstand at humoren ikke er så destruktiv lenger, samt at den kombineres med varme. Kikujios sommer handler om en tidligere yakuzamann som gjør noe godt for en ulykkelig liten gutt. Selv om ingen ting radikalt har forandret seg i Masaos livssituasjon på slutten av reisen, forlater vi deres univers med en følelse av at gutten har det bra. Reisen til Nishi og kona i Hana-Bi er også skildret med mye varme, og lun humor, samtidig som parallellen til oppgjøret i Sonatine er tilstede.

På grunn av sin distinkte stil og filmatiske særtrekk har Takeshi Kitano blitt anerkjent som auteur. Han ble tidlig en populær filmskaper i Europa, men berømmelsen har senere også spredt seg til USA. I hjemlandet er han først og fremst en komiker, men etter internasjonal berømmelse regnes han nå som en av Japans mest spennende filmskapere.

Referanser

• "Beat" Takeshi Kitano (Tadao press publication London 1999)
• Sight & Sound (British Film Institute juni 1999, juni 1996, desember 1997)
• Stephen R Turnbull " The book of the samurai, the warrior class of Japan" (Bison Books London 1982)
• Arne Kalland "Japan bak fasaden" (J. W. Cappelens forlag 1986)