Skuffende prestasjoner fra Quentin Tarantino

Quentin Tarantino har hatt stor suksess med filmer som Reservoir Dogs (1992), Pulp Fiction (1994), og Kill Bill-filmene (2003 & 2004). Felles for de alle er at de er sterkt basert på spesielle genre, har vittig og skarp dialog, og deres fortellermåte er hakket opp i nærmest selvstendige enkeltbiter som sammen utgjør en hel historie.

Det man også kan finne i disse filmene er en stilsikker og svært respektløs auteur som tar fra diverse andre og ilegger det hele noe av seg selv. Pulp Fictions dialog er et godt eksempel på dette. Her tar man dialog som alene er svært uninteressant og setter den inn i en sammenheng som gjør at det fungerer godt. Dialogen, selv om den handler om hamburgerforskjeller mellom Europa og USA, virker karakteroppbyggende og setter sitt lille komiske preg på det hele. Dette ser vi i også Reservoir Dogs.

Filmen Death Proof kommer i et annet lys, en helt annen klasse, enn hans tidligere filmer. Her ønsker Tarantino å gjenskape grindhouse-følelsen ved å kopiere disse filmenes estetikk og historie. Lydsporet er fullt av støy (som man kan tenke seg kommer av støvkorn på det optiske lydsporet), striper og hakk i bildet, samt at kontinuiteten brytes bevisst flere ganger. Men likevel fungerer dette ikke godt skal man tolke publikums manglende respons på filmen direkte.

For hva mangler? Det mangler ingrediens X som kanskje kan identifiseres som Tarantinos iver og store genrekunnskap. Ser man Death Proof opp mot Pulp Fiction er det klart at den skarpe dialogen og flyten mangler. Dialogen er kjedelig, langtekkelig og ser ikke ut til å fungere karakteroppbyggende i det hele tatt. Filmens "hovedkarakter", den spesielle bilen, mangler helt og holdent. I stedet fylles lerretet opp med svært, svært lite interessant dialog som ikke passer inn og er feiler dermed som karakterbygging.

Forrige | Bilde 1 av 5 | Neste

Kurt Russel som Stuntman Mike i Death Proof (2007)

Tarantino skal, i følge en rekke kilder, lage en re-make av Enzo Castellaris film Quel maledetto treno blindato - The Inglorious Bastards (1978). Filmen ble i sin tid forbudt i Norge av Statens Filmtilsyn (nå Medietilsynet) på grunn av spekulativ vold. Spørsmålet som dukker opp er: Blir denne filmen populær, eller går Tarantino på nok en smell? Mulig at kinopublikumet har sett seg lei av disse filmene, i hvert fall hvis tendensen man ser i Death Proof følges videre.

Kinopublikumet er selv svært genrebevisst og de vet som regel når en film er en ren genrekopi, eller om filmskaperen gir av seg selv i filmen som auteur. Remakes har vist seg å være vanskelig å selge hvis ikke filmen gir noe mer enn bare et nytt utseende. Jason Bourne-filmene har klart seg godt. Det samme har Oceans 11-filmene. Trikset kan se ut som å skille seg langt nok vekk fra den orginale, men samtidig forsøke å opprettholde den orginales magi og status som orginal.

Mulig at Death Proof er begynnelsen på kinopublikummets trøtthet ovenfor post-modernistiske filmer. Man har jo sett alt før, og det er svært få filmer som mestrert dette godt. Kanskje bør Quentin Tarantino forsøke å gå inn i seg selv for å hente ut auteuren igjen, for ellers vil hans karriere sakte men sikkert havne på de evige jaktmarker.