Sergio Leone og spagetti-western

På begynnelsen av 1960-tallet begynte man også å produsere westernfilmer i Europa, først og fremst i Italia og Spania. Det var lave budsjett og en ny kodeks for hvordan ting skulle foregå. Bakgrunnen til sjangerens navn var først og fremst hovedlandet for produksjonene – Italia. Spagetti-western var født. Spesielt en mann skulle utmerke seg innenfor denne subsjangeren.

Det var ikke uvanlig at man fikk se mer blod enn i den tradisjonelle western-filmen. Heltene i spagetti-filmene hadde gjerne en helt annen æreskodeks enn de tidligere amerikanske filmene. Egentlig trengte det ikke å være en helt i det hele tatt. Noen ganger kunne det virke som om det bare var en tilfeldig person som ble valgt ut av manusforfatteren til å være filmens protagonist. Hovedkarakteren kunne være både morder, bankraner og det som verre var. Allikevel hadde helten vanligvis flere skrupler enn antagonistene.

Sergio Leone er sjangerens viktigste og mest kjente navn. I 1964 revolusjonerte han både spagetti-westernen og den klassiske western-sjangeren med A Fistful of Dollars. På dette tidspunktet hadde interessen for western vært synkende, og man regnet ikke med at hans prosjekt heller skulle lykkes. Men den gang ei – filmen ble en suksess på alle måter. Klippingen, kinematografien og Leones fortellerevne skapte i fellesskap noe nytt og friskt. Ennio Morricone laget i tillegg en helt ny og særegen filmmusikk, som siden den gang har stått igjen som noe av den ypperste innen sjangeren.

Protagonisten i A Fistful of Dollars film var en ensom sigarrøykende ulv, kledd i en gammel poncho. Han var, mildt sagt, rask på avtrekkeren, ordknapp og beinhard. Det var en ny type helt, ingen edel ridder i skinnende rustning. Joe ble han kalt i denne filmen. Neste gang han dukket opp, i For a Few Dollars More (1965), gikk han ved navnet Monco, mens han ble tiltalt som Blondie i The Good, The Bad and The Ugly (1966). Ettersom han aldri hadde det samme navnet ble han derfor, for all ettertid kalt for The Man With No Name. Eller var fyren i de tre filmene den samme? Det virker slik: Joe går – som nevnt – kledd i Poncho, det samme gjør Monco. Blondie dukker opp med grå støvfrakk og er ellers mer elegant kledd, men han får også på seg en poncho mot slutten av filmen.

Av den grunn er det kommet fram en teori om at The Good, The Bad and The Ugly er en prequel til de to første delene av Dollar-trilogien. Dette stemmer også ganske med tanke på at For a Few Dollars More slutter slik at den godt kunne vært siste kapittel i en trilogi. Blondie viser også mer tegn til menneskelighet enn Joe og Monco gjorde. Den navnløse protagonisten utvikler seg til å bli en mer nådeløs og kald skikkelse – en skikkelse Clint Eastwood behersket til fingerspissene i alle de tre filmene.

Eastwood ble forvandlet til stjerne så å si over natten da A Fistful of Dollars ble lansert. Han ble et ikon for western-sjangeren. Inntil da hadde rollen som den tøffe cowboyen vært forbundet med John Wayne. I tillegg til å være en beinhard mann, fikk Eastwoods rollefigur rundjuling i alle de tre filmene. Han ble banket opp til det nesten ugjenkjennelige og slept gjennom ørkenen. I tidligere western-filmer var det ikke uvanlig at protagonisten klarte å snu situasjonen på egen hånd, for eksempel ved å kaste seg rundt og slå seksløperen ut av skurkens hånd. Var The Man With No Name først blitt slått ut trengte han å komme til seg seg selv igjen eller få hjelp fra andre. Eastwood hadde også minneverdige motspillere i Dollar-trilogien. I For a Few Dollars More hadde Lee Van Cleef rollen som oberst Douglas Mortimer. Han slår seg sammen med Monco for å felle en ond og skrupelløs morder og bankraner. I The Good, The Bad and The Ugly finner vi Van Cleef som skurk, mens Eli Wallach gjør den ypperlige rollen som Tuco – banditten som i løpet av historien både er venn og fiende.

Selv om Leone kanskje er den mest berømte filmskaperen innenfor spagetti-western, var han ikke den som fant den opp. I 1961 laget den britiske regissøren Michael Carreras Savage Guns – en film som var laget i fellesskap av Storbritannia og Spania. Ettersom denne europeiske western hadde amerikanske skuespillere i hovedrollene og spanjoler i de mindre, regnes denne filmen som den første tradisjonelle spagetti-western. Den ble filmet i Almeria, Spania, et innspillingssted Leone også brukte i deler av Dollar-trilogien.

Siden Savage Guns er det blitt laget mange – både gode og mindre gode – spagetti-westerns og i floraen finner man filmer som The Big Gundown (1967), A Bullet for the General (1967), The Great Silence (1968), Once Upon a Time in the West (1969), They Call Me Trinity (1971) og China 9, Liberty 37 (1978) igjen som noen av de virkelig store. Once Upon a Time in the West var Leones neste western etter Dollar-trilogien og den tok noen store steg fra den typiske spaghetti-westernen igjen, slik som han tok steg fra den klassiske westernen med For a Fistful Dollars. I denne filmen fikk en kvinne en av de største rollene i handlingen, noe som inntil da i hvert fall ikke var hverdagskost. Claudia Cardinale gjør en veldig bra rolleprestasjon som Jill McBain, en enke som viser at hun har bein i nesa. Her introduserte Leone en ny navnløs protagonist: Harmonica (engelsk for munnspill). En omstreifende og ordknapp mann som ga seg til kjenne ved hjelp av Morricones munspill-tema.

Før prosjektet Once Upon a Time in America (en film i en helt annen sjanger og setting), Leones store filmdrøm, laget han én western til: For a Fistful Dynamite i 1971. Her foregår handlingen noen år etter hans tidligere westerner: nemlig i tiden rundt revolusjonen i Mexico i 1910. Den dreier seg om en fattig banditt (Rod Steiger) som treffer en tidligere IRA-revolusjonær (James Cobourn). Det at handlingen foregår noen tiår etter de fleste spagetti-westernene, gjør at denne skiller seg fra de andre filmene. Blant annet finner vi biler og andre mer moderne gjenstander. Denne filmen viste at Leone fortsatt behersket sjangeren veldig godt, men er allikevel den svakeste av Leones spagetti-westerns.

Leone definerte den nye spagetti-western og var mannen som igjen klarte å gjøre western-filmen interessant. Arbeidet hans hadde en enorm innflytelse og var avgjørende for å gjøre spagetti-westernen til en fullverdig sjanger. Sergio Leone har i all ettertid blitt stående som et stort navn innen filmen og er en av historiens største regissører.