Hollywoods hore

Sayles holdt såkalt Masterclass, og efter å ha sett hans siste film Honeydripper (2007) gikk jeg for å høre hva han hadde å si om Hollywood, manusskriving og hvorfor han gadd lage film i det hele tatt.

Først et par ord om Honeydripper: En litt for lang (2 timer) men veldreid film lagt i en sørstats bygdeby på 50-tallet. Filmen er overraskende livsbekreftende. En svart bareier som, mot ganske steile odds, nekter å gi opp mot tøff konkurranse fra den mer populære jukebox-bula over gaten. Uten å gjøre et stort poeng av det, må filmens svarte hovedpersoner fokusere på å gjøre alt for å lykkes med det de driver med, tross rasediskriminering og religiøse fordommer. Filmen viser det vemodige i at den gamle gode bluesen blir fortrengt for den nye boogie-woogien, uten å dvele for mye ved dét heller. Det nye er også bra, det gir glede, det samler folk på tross av rase og alder for å nyte dans og moro efter endt arbeidsuke, enten det er soldater eller bomullsplukkere. Talent, dyktighet og ren og skjer stahet vinner til slutt over de korrupte kreftene. Det er bra og det er tøft! Musikken er glimrende. Alt i alt et oppløftende film.

Siden jeg ikke kjenner til Sayles' andre filmer ble jeg derfor litt overrasket over den tankegang han gav uttrykk for i masterclassen. Lite overraskende kanskje (for en filmskaper av hans generasjon) var han sterkt inspirert av den europeiske nye bølgen som hovedsakelig besto av marxistisk inspirerte realister og absurdister. Det vil i korte trekk si filmer som skal vise gørra og søpla og overse perlene og gullkorene i hverdagen. Dette stemmer dårlig med Honeydripper.

For det andre hadde han en meget forutsigbar forakt for Hollywood. Det kan jo være berettiget, men samtidig fortalte han hvorda han skrev manus for Hollywood-filmer han dypest sett mislikte, og hvordan han fant hele Hollywoods arbeidsmetoder (produsentdrevet og konsumentorientert) avskyelig, sett i forhold til hans autorbaserte idéal. Ikke desto mindre var det den overmåte gode betalingen han fikk for sitt arbeid for Hollywood som gjorde ham i stand til å lage sine uavhengige filmer!

Med andre ord: Hadde det ikke vært for Hollywoods evne til å skape stor omsetning og overskudd på sine underholdningsfilmer, ville det ikke vært så enkelt å finansiere slike uavhengige filmer som Sayles selv lager. Hollywoods kommersialisme gjør ikke-kommersielle filmer desto mer mulig å lage.

Dette er utvilsomt positivt, og jeg ser ingen problemer med at Sayles jobber for Hollywood og tjener ærlige penger derigjennom. Jeg reagerer dog sterkt at han gjør det med slik forakt. Det minner meg mest om prostitusjon. Sayles ligger med de han avskyr for pengenes del, og efterpå forsøker han å gjøre seg selv til den moralske vinneren med å øse nedlatenhet over sine kunder (oppdragsgivere).

Det hadde vært på sin plass å ærkjenne at Hollywoods kommersialisme har en positiv side: At det blir langt flere penger tilgjengelig for kulturelle og kunsteriske prosjekter, enn hvis Hollywood ikke hadde eksistert.

For ikke å nevne hvordan Hollywood driver den tekniske utviklingen som har gitt amatører og uanvhengige bedre tekniske forutsetninger for sin filmskapning enn hva ellers ville vært mulig.

Jeg blev altså ikke særlig fristet til å se andre Sayles-filmer, og velger å fokusere på Honeydripper som et tydelig glipp i positiv retning. Den filmen blev til takket være Hollywood, og den typiske amerikanske holdingen av «I can».