Et lite besøk hos Trondheim Filmklubb

Noe de fleste andre nordmenn også har oppdaget, i Norge har antallet solgte dvd-er nettopp passert tallet for solgte kinobilletter. En annen grunn for mitt manglende oppmøte filmklubben er at jeg ikke har tid. Jeg har blitt vant til at film skal være tilgjengelig akkurat når det måtte passe meg, på kino eller dvd.

Trondheim filmklubb ble stiftet 17. oktober 1960 med utspring i Studentersamfundets ”eksenteraftener”, et forum som finnes den dag i dag. Målsetningen til filmklubben var i følge vedtektene å vise at film var kunst. De første seks årene da filmklubben hadde visninger i storsalen på Samfundet var også dominert av mye kunstnerisk film, i dag ligner det mer på programmet til en kommunal kino.

Bygget daterer tilbake til 1921 og er et av landets eldste kinobygg. Når filmklubben fant seg til rette høsten 1993 etter en kort visitt i 1990, så var det sju år siden Trondheim kino la ned driften her. Det er lenge siden tyngdepunktet i Trondheimsbefolkningen flyttet seg fra Østbyen til mer rurale strøk. I 1986 gikk det også opp for Trondheim kino at det ikke var det mest lønnsomme stedet i Trondheim å vise film. Allikevel var 1986 en verdig avslutning; jeg har fortsatt et vagt minne fra da de viste Star Wars VI - The Return of the Jedi (George Lucas, 1983). En film jeg ikke fikk sett før et par år senere, jeg manglet fortsatt fire år på trettenårsgrensen.

Torbjørn Grav er egentlig kinomaskinist ved Trondheim kino og ble med i styret i filmklubben for over seks år siden. Drevet av et ønske om å vise god film for andre filminteresserte bruker han 10 -20 timer hver uke på filmklubben. På femtitallet var klubben drevet av realfagstudenter som mente at film burde være kunst. Siden da har det vokst fram et akademisk filmmiljø på Dragvoll, hvor også Torbjørn Grav har sin bakgrunn som drama, film og medievitenskapsstudent. Grav er printkoordinator og har ansvaret for å sende og motta filmer, han står også for den daglige driften av kontoret, i tillegg til at han er maskinist med ansvar for gjennomføring av visninger.

Besøkstallene for filmklubben har godt voldsomt ned de siste par årene og følger den internasjonale statistikken med synkende tall for kinobesøk. Grav mener hverken dvd-salg eller ulovlig nedlasting av film har skyld i den dårlige statistikken. Han mener tvert om at det gjør at filminteressen blir holdt oppe, det er andre årsaker til problemet.

- Jeg tror at man ikke lenger er så vant til å gå i filmklubben, før så var det slik at om man var medlem så gikk man i filmklubben uansett hva som ble vist. Nå går folk bare hvis det er en film de har veldig lyst til å se, de vil ha tilgjengelighet til enhver tid, men vi viser bare filmene en gang. Jeg tror vi må finne igjen det at folk må ha lyst til å gå på kino, ikke for å se en bestemt film, men for selve kinoopplevelsen.

- Førpremiere på Star Trek var en bra ting, det prøvde vi å få til på den siste Star Trek-filmen også. Star Trek blir ikke satt opp på kino i Norge, men byråene får gjerne kopien inn til påsyn og da hender det at de har den lenge nok i landet til at kan få en premiere på den. Det har ikke latt seg gjøre de siste gangene, men det var populære visninger. Før var filmklubben et sted der man kunne se filmer som ikke ble vist andre steder, slik er det ikke lenger. Nå finner du nesten alt på dvd, er det en film du må se så får du tak i den.

- På syttitallet var det et sted for politisk korrekt film, man støttet opp under venstresiden i politikken, det førte til at publikum rømte fra kinosalene. Det var en stor fare for at filmklubbene skulle bli lagt ned. Nå har filmklubben en mer oppdragende funksjon, å forklare: Det her er det du skal se; det er det her som rører seg akkurat nå utenfor den etablerte filmverdenen. Jeg er tilhenger av at du skal kunne gå tilbake og se i filmklubbprogrammet hva slags film som var akkurat da. Men jeg mener også at man skal ta vare på de typiske filmklubbregissørene og det som skjer utenfor det store kinomarkedet.

- Ideelt sett er det Cinemateket som skal ta seg av filmarven og vise historien. Vi skal være mer nyskapende og vise det som beveger seg på siden av det vanlige kinotilbudet. Skal man vise film som ikke er vist på kino så må den hentes fra utlandet, problemet er økonomisk. En film veier 25-30 kilo og det koster å sende den fram og tilbake; det går ikke an å gå i pluss på det her.

- Å gjennomføre en billig visning med en film som allerede er i landet koster det oss et sted mellom 1000 og 1500 kroner. Vi kan ikke sende filmene med post, de må sendes med fraktselskap, skal vi bestille en film fra utlandet, så kan det koste fra 3000 til 20 000. Vi hadde cubanske filmer på programmet for en stund siden, da måtte vi hente dem fra Cuba og sende dem til New Zealand. Da kom bare frakten på 10 000 – 15 000. I tillegg så er det ofte noen som sitter på rettighetene til filmene og det kan koste 200 til 600 dollar per visning.

- Filmklubben får ikke støtte. Vi søker støtte til enkelte arrangement men vi budsjetterer med å gå rundt på egeninntekt. Ingen som jobber her får jo lønn, i utgangspunktet så budsjetterer vi at vi går rundt på inntekt fra salg av medlemskap og billetter. Vi eier alt det kinotekniske utstyret, men salen og kontorer leier vi av kommunen. Filmklubben gikk veldig bra på åttitallet, da tjente filmklubben mye penger og de var flinke til å sette av, så vi har en buffer vi kan ta av i dårlige tider. Det fungerer, men ikke hvis besøkstallene fortsetter å synke.

- På 70 og 80 tallet holdt vi til i gamle Sentrum kino (samme beliggenhet som Nova kino), og så flyttet vi hit i 1993, og har vært her siden. Hovedsakelig så har det vært Sentrum kino og her. Når vi hadde Sentrum kino så var det mye bedre besøkt for da var det jo en gigantisk sal. På den største visningen: Down by Law (Jim Jarmusch, 1986), da var det rundt 800 stykker. Det høyeste besøkstallet vi har hatt her er 250 på Aberdeen, og det er jo ganske brukbart når vi i utgangspunktet har seteplasser til 180.

Det er et godt stykke utenfor sentrum, men det er en fantastisk sal, teknisk så er den ikke helt på topp, billedmessig er det en helt grei sal og billedmessig er det ok. Det ble veldig mye bedre når vi byttet ut en del av det tekniske utstyret. Med det publikumspotensialet vi har her så er det ikke så veldig mange andre saler i Trondheim som hadde vært bedre, bare de store salene på Trondheim kino.

- Det sosiale miljøet for medlemmene er heller fraværende, de ser på oss som en vanlig kino. Gjennomsnittsbesøket for et vanlig medlem er på 2,4 filmer per semester. Da er det begrenset hvor sosialt det blir, men det har også med bygget å gjøre. Vi prøver å få gjort noe med det, med sofakrok, mulighet til å drikke kaffe, lese blad og diskutere.

Etter en kort omvisning følger jeg Torbjørn Grav ned i kinosalen før visningen av kveldens siste film. På programmet står Juleoratoriet av Kjell-Åke Andersson fra 1996, en svensk tragedie i følge Torbjørn. Han holder en kort innledning for den lille skaren tilskuere som har møtt opp, knapt 20 stykker. Jeg skulle gjerne blitt igjen i salen og sett filmen, siden det er en av de få filmene de viser det her semesteret som jeg ikke har sett før. Beklageligvis har jeg ikke tid til å se den akkurat nå, men heldigvis finnes den på dvd.