Tiden etter Otar (Julie Bertuccelli, 2003)

Nærvær av et fravær

Den originale tittelen, Depuis qu’Otar est parti, definerer et tidspunkt, mens den norske oversettelsen viser til en varighet, en epoke. Det er nettopp dette filmen snakker om. For bestemoren Eka, moren Ada og datteren Marina deles tiden opp i to; før og etter Otar. Fraværet av den forgudede sønnen og misunnede broren blir til et altoppslukende nærvær. Fraværets nærvær skanderer de tre kvinnenes liv. Otars brev og telefoner lyser opp tilværelsen til moren hans (Eka), og irriterer søsteren. Marina fungerer som en lykkens budbringer for bestemoren sin, idet det er hun som henter brevene og leser dem opp høyt. Otars fravær er i begynnelsen fylt med håp og forventninger. Han har forlatt Georgia, ødelagt etter mange år med kommunisme, for å søke lykken i et idealisert land, Frankrike. Idealisert framfor alt for sin kulturelle bakgrunn, av den sterkt frankofile familien. Otars fravær blir til slutt radikalt og definitivt, idet han dør. Av frykt for å ødelegge bestemorens lykke, synker Ada og Marina mer og mer ned i en løgn. Svake eller medfølende, eller begge deler, de holder sønnens død hemmelig for Eka.

Tre kvinner, tre generasjoner

Et vakkert utsnitt oppsummerer kvinnenes holdning til livet. De står alle tre foran ønsketreet, som er fullt av stoffbiter i grenene (se bildet over). Hvert tøystykke symboliserer et ønske. Den ene av kvinnene vender seg mot fortiden, den andre mot fremtiden, mens den tredje er fanget mellom to generasjoner. Eka ser opp og holder fast ved stoffbiten sin, mens Ada ser i bakken med hendene i lommene. Ada er fanget mellom sin mor, som hun må ta vare på, og sin datter, som hun ikke forstår. Hun er for gammel til å begi seg inn i en ny kjærlighet, men for ung til å gi avkall på den. For gammel til å reise som broren sin, men for ung til å glemme ambisjoner. Datteren Marina ser rett fram, på samme måte som hun betrakter livet. Et liv hvor det ikke er plass til skyldfølelse og løgn. Et liv som er i vente.

Måten disse kvinnene takler livet, er uløselig knyttet til Georgias historie. Tre kvinner, tre generasjoner hvorav den ene har levd et helt liv med kommunisme, den andre tapet av denne illusjonen, mens det for det tredje kun er historie. Denne konstellasjonen fremheves i scenen der disse tre kvinnene diskuterer Stalin. Tre replikker avslører tre radikalt forskjellige ståsteder til denne perioden. Kvinnenes personlighet kommer også fram gjennom måten de takler løgnen på. To orkestrerer den, mens den tredje undergår den.

En umulig drøm, et uforgjengelig håp

Georgias forfall vises ikke direkte i Bertuccellis film. Hun lager ikke et sosialt eller politisk tablå av landet. Derimot antydes det gjennom subtile innslag. Landets tilstand dukker opp gjennom hverdagslige materielle ergrelser; strømbrudd, vannbrudd, og telefonbrudd. Besynderlig nok minner de få utsnittene vi ser av Tbilisi om Paris, byen Otar har valgt å flytte til. Den bratte brolagte gaten som leder Marina hjem, ser nærmest ut som de i Montmartre, bydelen Otar har slått seg ned i. Adas loppemarked gir klare assosiasjoner til antikvariatene langs Seinen. Immigrasjon er muligens intet mer enn en våken mardrøm, der man kastes tilbake til utgangspunktet. Otar tar de strøjobbene han kan få, uten arbeidstillatelse. Kun naboene hans, som er i samme situasjon, anerkjenner legeutdannelsen han har fra hjemlandet.

Det Paris Otar reiste mot, eksisterer ikke. Det er kun en drøm dyrket av familien, spunnet rundt fransk litteratur, poesi og musikk. En fantasi på lik linje med det manipulerte bildet av Otar foran Le Moulin Rouge. Eka bytter denne fantasien inn mot virkeligheten idet hun selger alle de franske bøkene sine, for å bringe familien til Otar. I skårene av denne fantasien, Otars død, griper hun fatt i, og holder ved, Marinas drøm. Skillet mellom sorg og lykke, tapte illusjoner og håp, er tynt. Ønsketreet, som i nærbilde ser vakkert og fargefylt ut, ser ut som det gråter når vi senere ser det i panorama. Avgrunnen som kameraet deretter rettes mot, forsterker følelsen av trøstesløshet. Ekas ønsketre er også hennes sørgetre. Når hun setter seg ned under et tre i Otars bakgård, for å finne igjen pusten, blåser det plutselig opp. Treet bak henne mister blader, mister ønsker. Rett etter får hun nyheten om sønnens død. Kanskje fordi hun er gammel, eller kanskje fordi livet er for grusomt, Eka klarer ikke å gråte ordentlig. Himmelen tar seg av dette for henne.