Tarnation (Jonathan Caouette, 2004)

Tarnation skiller seg sterkt fra denne tradisjonen. I all enkelthet er denne filmen laget på iMovie for ca 300$, noe som burde være en inspirasjon for alle som lager dokumentarfilm at man ikke trenger det nyeste og dyreste utstyret, bare man har innholdet i orden.

Det første som slår en med denne filmen er at filmskaperen har gravd dypt i sin fortid. Her ser vi opptak Jonathan har gjort da han var rundt 10 år blandet med nåtidens opptak. Sentralt i alle disse videobitene er hans forhold til sin mor, og gjennom en montasje av bilder, "billige" iMovie effekter og musikk får vi fortalt grunnlaget for situasjonen. Vi får også en forklaring på hvorfor han er som han er på gamle opptak (psykologiske arr etter å ha opplevd sin mor blir institusjonalisert).

Historien fortalt i bilder blir fort veldig tung å se på siden klippingen følger en slags "MTV-stil", der hurtige klipp og (billige) iMovie-effekter blandes sammen i en salig suppe. Man forstår fort at denne effekten må være tilsiktet siden dette er en dokumentarfilm som ikke tar utgangspunkt i vår historiske verden, den vi alle deler, men en mer subjektiv verden der Jonathans innerste følelser kommer til uttrykk på hvita duken.

Nettopp dette fokuset på filmskapernes personlige følelser er det som gjør denne så unik. Vi kan fort sammenligne denne filmen med den norske Gunnar Goes Comfortable (Gunnar Hall Jenssen, 2003) som også følger samme modus (performativ modus) inviterer tilskueren til å "ta del i" filmens følelser - det vil si at filmskaperen vil fremlegge hvordan han selv, eller andre, opplever verden - og se hvordan ting ser ut, og oppleves for en annen person.

Vi får ingen direkte forklaring på hvorfor han velger ut de videoklippene han gjør. Det er opp til oss som tilskuere å sette sammen disse til en helhet og se de opp mot det vi vet om Jonathan. Siden klippene tydelig er valgt ut som følelsesmessige våpen er det heller ingen nødvendighet med å gi oss andre forklaringen enn de vi ser i bildet og kobler opp mot musikken som følger følelsene i bildet slavisk.

Som dokumentarfilm holder denne filmen til i en undergenre (performativ modus), og den utnytter denne genren maksimalt og godt. Under Kosmorama (Trondheim International Film Festival) 2005 fikk denne filmen en lunken mottakelse i pressen, noe som kanskje sier mer om hva slags dokumentarfilmer pressen normalt «er vant med». Det er vanskelig å kritisere denne filmen ut fra de mer tradisjonelle dokumentarfilmene som vanligvis er de mest viste og sette: Forskjellene er så stor at filmen Ungdommens Råskap (Olin, 2004) og Tarnation ikke kan settes opp mot hverandre i en anmeldelse - konklusjon etter kjappe søk på VG, Dagbladet, og Adresseavisen. Ungdommens Råskap kan karakteriseres som observativ dokumentarfilm, noe som tilsier at filmskaper setter seg mer på siden og betrakter (gjerne på avstand) det som skjer, og blander seg ikke aktivt inn i det som filmes. Ungdommens Råskap, og den nyere Pingvinenes Marsj (Jacquet, 2005) føyer seg, rent estetisk (og tematisk), inn under de mer tradisjonelle dokumentarfilmene som vanligvis blir vist på TV eller på kino.

Tarnation er en spennende, og interessant film å se for de som interesserer seg for dokumentarfilm, eller kanskje har lyst til å oppleve en mer personlig film der det finnes mange tolkningsmuligheter og man får innsikt i hvordan andre opplever verden. Det er også innlysende at hvis man har en god historie å fortelle, er det samme hva slags utstyr man bruker. Selv det som blir ansett som det mest primitive kan være et godt verktøy i kapable hender på en god dokumentarist.

Kilder:

• http://i-saw-tarnation.com (ikke lengre aktiv).
• Nichols, Bill (2001), Introduction to Documentary, Indiana University Press.