Ryan - lyden av virkeligheten

Historien om en animatør

Det som gjør denne filmen unik er hvordan personenes ytre reflekterer deres indre. Hvert eneste psykisk problem en karakter har gjennomgått har etterlatt et tydelig fysisk spor på kroppen. I innledningen av filmen forteller Landreth om sine personlige kriser og de sporene de har etterlatt. Det tydeligste "arret" er et stort gult krater på den ene siden av hodet, fra da han mistet evnen til å organisere sin personlige økonomi på noen meningsfull måte.

Hovedpersonen Ryan Larkin har gjennomgått langt flere personlige kriser og han blir bokstavelig talt vist som en ødelagt mann. Mer enn halve hodet hans er borte og man ser tydelig knoklene i armene hans. Bildene er veldig illustrerende og bygger opp under den fortellingen som kommer fram i intervjuet. Til tross for at filmen er animert fra begynnelse til slutt så er den mer enn en animasjonsfilm, den er også en dokumentarfilm.

Animert dokumentar

En av de første filmene som er lagd ved å legge nye animerte bilder til "virkelige" lydopptak er Nick Parks (Wallace & Grommit) Creature Comforts (1989). Filmen består av intervjuer, for det meste av folk som har vært i zoologisk hage. De har blitt bedt om å forestille seg hvordan de tror det ville ha vært å være et dyr i fangenskap; i intervjuene snakker de som om de skulle vært de dyrene de forestiller seg. På samme måte som i Ryan, så har Nick Park lagd animerte sekvenser til lyden, sånn at personene blir portrettert som de dyrene de forestiller seg at de er.

Selv om denne filmen ikke er en dokumentarfilm i ordets rette forstand, så har den tydelige dokumentariske trekk. Creature Comforts er basert på intervjuer og den sier noe om hvordan dyr har det i dyrehager. I filmer som Creature Comforts og Ryan bygger de fiktive bildene opp under det dokumentariske budskapet. De fiktive bildene i Ryan er ingen hindring for at filmen oppleves som virkelig. Det er lydsporet og ikke bildene som overbeviser oss om at intervjuet har funnet sted.

Selv om levende bilder ofte er en nødvendig del av en dokumentarfilm så inneholder de i seg selv egentlig ikke bevis for annet enn at kameraet var til stede på et bestemt sted til en gitt tid. Lyden i form av intervjuer, kommentarer eller tekst formidler informasjonen i film og er grunnlaget for vår endelige vurdering av hva som er sant eller ikke.

Film som bevis

Selv i filmer som har blitt brukt som historisk og juridisk bevis, som Zapruder-filmen (1963) og Rodney King-videoen (1991), så er ikke bildene entydige. Selv om Zapruder-filmen viser drapet på John F. Kennedy fra et tilsynelatende nøytralt ståsted, så er den først og fremst et referansepunkt for kunnskap som ligger utenfor filmen. Oliver Stones JFK(1991) viser hvor mye ulik informasjon det går an å lese ut av den 26 sekunder lange filmen, informasjon som ville vært usynlig for noen uten kjennskap til den konkrete begivenheten.

Problemet er også til stede i videoopptaket som viser arrestasjonen av Rodney King (Glen King) i 1991. Den samme videoen ble brukt som bevis i to ulike rettsinstanser. Først for å vise at politiets maktbruk overfor Rodney King var nødvendig, siden han motsatte seg arrestasjon. Senere ble den samme filmen brukt som bevis på grov politivold. Den første rettsavgjørelsen utløste opptøyene i Los Angeles i 1992. Eksemplet viser hvor avgjørende den etniske bakgrunnen til juryen og dommeren var for tolkningen av filmen. De så den samme filmen som alle andre, men der juryen så politifolk som handlet i selvforsvar, så andre et grovt tilfelle av rasisme og politivold.

Begge filmene er bare referansepunkter hvis man ikke har kunnskap om konteksten deres. Zapruder-filmen viser at en mann blir skutt. Rodney King-videoen viser en mann som blir arrestert på en svært brutal måte. Rodney King-videoen og Zapruder-filmen gir oss ikke noe svar på hvorfor disse hendelsene fant sted. For at filmene skal ha et dokumentarisk innhold, så er det nødvendig at de blir satt i den riktige konteksten med kommentarer som understøtter og bygger videre på det vi ser.

Hvor overbevisende en slik kommentar er, blir avgjort av hvor sterk forbindelse tilskueren opplever det er mellom argumentene presentert på lydsiden og det vi ser på billedsiden. Hvis en dokumentar klarer å gi en helhetlig presentasjon av et synspunkt gjennom intervjuer og kommentarer som Chris Landreth gjør i Ryan, så blir man ikke lenger avhengig av virkelige bilder for å formidle et dokumentarisk innhold.