Our daily bread (Nikolaus Geyrhalter, 2005)

Visuelle repetisjoner og maskinenes bråk gir filmen en rytme, snarere enn en lettvint estetikk. De mange oversiktsutsnittene med stort dybdefokus fremhever repetisjon av former, i et temmet landskap avsløres geometriske mønstre og perspektivlinjer som metallskjellettene til drivhus, ranke trær på geledd og refleksjoner i blanke overflater av uendelige rader med neonlys.

Empatien vi framfor alt føler ovenfor pattedyrene brer seg utover og smitter over på fisk og planter.

Den kjølige estetikken til repeterende former og linjer føyer seg til arbeidernes mekanisk gjentatte bevegelser som framfor alt utfører handlinger i en ta-logikk. Vi ser dem sortere, kaste, slakte, skjære, ribbe, avhåre, melke, sprette opp, skille ut, og plukke opp med rot. Slik man sår høster man, men arbeidernes ta-logikk avbrytes kun sjeldent med scener av dyrking og avl som virker slående i deres voldsomhet: Høy kastes brutalt på kyr, kjemikalier øses rikelig utover jorder med fly, og hormonelt deformerte okser tvinges til å bestige kviger.

De gjentatte og presise håndbevegelsene, maskinelle for effektivitet og lønnsomhet, tilhører arbeidere hvis sinn virker å være skilt fra deres handlinger. De tygger maten sin med en like slående fraværenhet som de mekanisk utfører jobben sin, men scenene er ikke informative. De er snarere en manifestasjon av et brudd mellom mennesket og alt det som er levende.

Paradoksalt er det nettopp denne oppvisningen av et brutt bånd som gjør at tilskueren finner igjen materialiteten til det sensible. Empatien vi framfor alt føler ovenfor pattedyrene brer seg utover og smitter over på fisk og planter. Slik får man en følelse av at paprikaplantene blir slaktet i det de rives løs fra de plastbelagte jordblokkene de gror i. Man kjenner til og med frysninger langs ryggen når digre jordbruksmaskiner fillerister oliventrær så bladene skrangler. Det handler ikke om antropomorfisme, sentimentalitet, verving til vegetarianisme eller økologi, men en erkjennelse av vår materielle sameksistens. Ved å avhellige det daglige brød, som man her ikke lenger ber for, vekker filmen en transendens i oss: «The secular and empirical mystery (…) that inheres in immanence and materiality» 1.

Filmen avsluttes med en scene fra et slakteri, hvor man vasker og desinfiserer som om man ønsket å fjerne spor etter en massakre. Det er opp til tilskuerne å vende tilbake til deres daglige brød.

Noter:

1. 1. Carnal Thoughts, embodiment and moving image culture, «The Passion of the Material, Toward a Phenomenology of Interobjectivity» Sobchack Vivian, 2004, University of California Press, p. 298