Kunsten å gråte i kor (Peter Schønau Fog, 2007)

Vi opplever filmuniverset gjennom Allans 11-årige øyne. Hans eneste store ønske er å holde familien sammen og dermed bevare likevekten som blir forskyvet i det hans far, som er suicidal, får sine merkelige innfall og angstperioder.

Familens vel og ve hviler alltid på farens nykker. For hver motbakke faren opplever (det være seg at hans butikk går dårlig, at hans kone sier i mot ham osv) truer han høylytt at han skal live av seg. Allan, på sin side, gjør alt han kan for å bedre farens situasjon når dette skjer. Det er som Allan sier: "Når far er glad glemmer han at tage livet af sig".

Allans naive og barnlige opplevelse av sin familie er det som farger filmen i sin helhet. Alle hendelser er farget av hans blikk og tolkningsevne. Alt som gjør faren glad er positivt og bra for familien. Hans voice-over forklarer for oss alle hendelser og fungerer som en begrunnelse for alt som skjer.

Filmens første del går med til karakterbygging. Under denne karakterbyggingen introduseres svært ofte humoristiske elementer som gjør at publikum forstår denne filmen i retningen av det typiske for humoren. Kontrakten mellom tilskuer og filmens univers er satt. Humoren kan i dette tilfellet klassifiseres som det positive.

Kontrakten inngås som regel etter et mønster der publikum ser visse genretrekk som er kjent fra før. Disse trekkene gjør at publikum tilpasser seg filmens oppbygging siden genretrekkene (konvensjoner) fører med seg visse forventninger.

Forvirring oppstår når kontrakten brytes. Andre genretrekk blandes inn noe som kan virke på en måte som setter tilskueren i et dilemma. Dette skjer i Kunsten å gråte i kor. Et svært negativt element tilføres handlingen, og blandes sammen med den tidligere inngåtte kontrakten.

Knepet er ikke ukjent. Stanley Kubrick blandet humor og negativitet i filmen A Clockwork Orange (1971) han blander det positive (klassisk musikk) med det negative (ultra-vold).

Regissør Peter Schønau Fog blander i Kunsten å gråte i kor humor, og Allans tolkning av verden sammen med incest (det negative). Dette skjer i filmens midtdel. Vi ser aldri incesthendelsen, men vi blir gjort klare over denne ved flere anledninger.

Humoren snur her og blir gjort noe publikum ikke lengre har kontroll over. Incest er normalt ikke en morsom hendelse på film. Kontrakten brytes mellom oss som tilskuere i salen, og filmen. Humoren gjør at filmen blir en ekkel opplevelse. Vi har i første del ledd av alle hendelsene og karakteren. Karakterenes trekk vedlikeholdes selv om dette negative elementet føres inn.

Balansegangen mellom det positive og det negative er noe regissøren har klart å opprettholde svært godt. Blandingen oppleves aldri som påtatt, eller overflødig. Kunsten å gråte i kor er en ubehagelig og forvirrende film som setter sine spor i tilskueren på vei ut av kinosalen.

En skyldfølelse sitter igjen fordi man kanskje har trukket på smilebåndet i løpet av en scene der incest har vært sentralt.