Darkbluealmostblack (Daniel Sánchez Arévalo, 2006)

Jorge er filmens hovedkarakter hvis liv er basis for filmens univers. Han føler seg fanget av skjebnen. Hans far er en vaktmester og portvakt, noe Jorge ikke ønsker å bli. Det eneste Jorge ønsker er å få velge selv. Omstendighetene tillater imidlertid ikke dette. Et slag rammer Jorges far og han blir tvunget til å fortsette farens vaktmesterjobb, samt utføre all pleie av faren på egen hånd.

Komikk brukes aktivt i scener som egentlig, av natur, er opprørende og eksistensielle.

Rundt Jorge møter vi flere karakterer som har egne problemer. Disse karakterene er ikke alltid avhengig av Jorge for å gjennomføre sine egne agendaer. Jorge blir et slags samlingspunkt der de andre karakterene har en viss tilknytning. Felles for dem alle er deres søken etter en mening i livet.

Rent filmteknisk oppleves Darkbluealmostblack som et svært godt håndtverk. Alle innstillinger er gjennomsyret av en svært geometrisk komposisjon, med delikate kameraføringer, iblandet en svært delikat fargebruk og lyssetting. Komposisjonens geometriske tema vises gjennom at karakterene rammes inn av elementer i hver enkelt scene. Dette legger man spesielt merke til når Jorge besøker sin bror, Antonio, i fengslet. Mellom dem er en glassplate. Glassplaten holdes av en tykk ramme. Denne tykke rammen legges midt i bildet, helt opp mot kamera. Det sorte utenfor lerretet fungerer som bildets ramme. Glassplatens tykke ramme fungerer igjen som en egen rammegrense inne i bildet.

Effekten av denne innramming av karakterer er at et fysisk skille oppleves å være mellom dem. Vi ser lignende bruk av innramming der karakterene befinner seg i forskjellige verdener både åndelig og klassemessig. Jorges barndomsvenn og, til tider, kjæreste, Natalia, blir som regel delt av geometriske inndelinger i scenen. Ser man dem oppe på taket av Jorges bygning, er det som regel ett eller annet midt i bildet som skiller dem ad. Selv om det er fysisk mulig for dem å bryte dette skillet, viser bildet noe helt annet.

Filmens forskjellige tema som omhandler å finne seg selv i livet kan fort bli svært klisjé-fylt, og tårevått. Daniel Sánchez Arévalo har klart å holde seg unna de verste tårefremkallende øyeblikkene. Det er selvsagt et par slike scener hvor det er innlysende at lommetørklene skal fuktes av tilskueren, men de virker nødvendige. Disse øyeblikkene er derimot veldig korte og nedtonete, og de brytes som gjerne av kjapt ved at det klippes til en helt annen scene og innstilling.

Komikk brukes aktivt i scener som egentlig, av natur, er opprørende og eksistensielle. Slik avvæpnes scenene og man får et mer distansert blikk på det hele. Komikken blir her en «verfremdungseffekt» (fremmedgjøringseffekt), noe som gjør at tilskueren blir klar over hver enkel scene. Karakterenes trekk kommer mer frem noe som gir dem en mer troverdig fremtoning enn om scenen skulle ha melket enhver form for følelser frem i dem (og oss).

Filmen Darkbluealmostblack er en meget intelligent og god film på alle måter. Lekkert laget, og med gode skuespillerprestasjoner viser den oss hvordan disse menneskene i filmens univers kommer seg gjennom de mest merkelige og eksistensielle spørsmål.