Dark Horse (Dagur Kàri, 2005)

Vennskapet blir dermed satt på prøve, men etter en opprivende diskusjon blir de venner igjen.

Daniel flytter inn sammen med Franc i hennes avdøde mormors hus. De to er begge like eksentriske, han har levd på flukt fra skattedirektoratet, politi, utallige trafikkbøter etc. I løpet av de siste 10 årene har han ikke, offisielt, tjent mer enn 40 kr.

Daniel har overlevd på sort arbeid, rettere sagt male grafitti med kjærlighetsmotiver på diverse offentlige steder på bestilling fra venner og bekjente. Hans bedagelige adferd står som motvekt mot Morfars ville, uforutsigbare karakter. Morfar, i Nicolas Bros skikkelse, jobber på et søvnlaboratorium, men drømmen er å bli fotballdommer.

Morfar er mest aktiv i første halvdel av filmen, den delen som viser oss Daniels bekymringsfrie og ansvarsløse dager, Morfars elleville påfunn – hvilket er helt naturlig i hans øyne – får oss til å le oss skakke. I andre halvdel blir Morfars person mer og mer fjern, og en annen, mer alvorlig livstrøtt person skrider inn: Dommeren. Dommeren er på vei ut av den livsfasen (A4-livet) Daniel er på vei inn i. Franc er gravid, og de bestemmer seg for at nå er det på tide at de begynner å få orden på livene sine. Dark Horse begynner altså som en komedie og avslutter alvorlig med ettertrykk på mellommenneskelige relasjoner. Davids transformasjon til en fornuftig familiefar fastsettes fullstendig med Fiatscenen, hvor man er vitne til en rekke Fiater som kjører på rekke og rad gjennom et landskapsfylt oversiktsbilde – David har blitt føyd inn i rekken av normale, han er blitt en del av en større helhet. Verdt å merke seg er at det faktisk er Dagur Kàris egen fiat som «spiller rollen som» Daniels bil.

Selv om innhold i denne filmen tydelig er viktig, har den satt form først. Vi ser en kamerabruk som er direkte inspirert av europeisk kunstfilmskapere som Godard, Truffaut, Chabrol med flere. Super 16 kameraet gir et rått og autentisk uttrykk, også kjent fra denne denne tradisjonen. Hele filmen er sort/hvitt, unntagen èn scene: broscenen hvor Daniel og Franc er på vei til sykehuset for å ta abort. Når brua går opp er det akkurat som om tiden står stille, menneskene tar en pause fra virkeligheten og Daniel innser at han er klar for å stifte familie med Franc. Plutselig ser han klart, ergo fargene. En annen scene som skiller seg ut fra resten av filmen er cafèscenen hvor Daniel og Franc har sin første hemmelige date. I det Daniel innser at han elsker Franc kan man plutselig se noen elefanter gå forbi vinduet i bakgrunnen. Daniel ser ikke ut til å enser disse, fordi han er så oppslukt av Franc og sin nyoppdagede kjærlighet – for første gang ser han henne og omstendighetene tydelig. Denne romantisksurrealistiske scenen er, i følge Kàri selv den store scenen i Dark Horse, og alle filmer trenger en sensasjonell scene – høybudgetsfilmer har kanskje en spektakulær eksplosjon, et fly som krasjer inn i en bygning eller et eller annet. Dark Horse har elefantene som sin påkostede scene.

Dark Horse avviker noe fra Kàris forrige filmer, alikevel har den en slags melodiøs smidighet over seg – kanskje skyldes dette at han også er musiker. Faktisk har Kàris band SlowBlow laget musikken til filmen. Filmens tittelen er en sjargong tatt fra travbanen – vinner en hest som ingen har satset på mot seg blir den gjerne kalt dark horse. Dagur Kàri har fortalt at dette også tidligere har vært hans personlige kallenavn, da ingen i Danmark klarte å uttale navnet hans. Om noen skulle kjenne filmen ved et annet navn, Voksne Mennesker, skyldes dette at danske produsenter ikke hadde noe tro på at navnet Dark Horse ville være fengende nok.

Kilde:

• Dagur Kàri.