Å være og å ha - Etre et Avoir - (Nicolas Philibert, 2002)

Vi får aldri helt vite hvor historien utspiller seg, som om den var allstedsværende. Isolert fra en vanskelig verden, som kun dukker opp hist og her, blir vi på samme sted gjennom hele filmen. Det er i denne skolen 13 barn fra 4 til 11 år, i mangel av elever, samles i en enkelt klasse.

Elevene lar oss ta del i deres gleder, vansker, svakheter, og livets små tragedier. Vi får se dem mens de litt etter litt lærer å lese, skrive og telle. Å tilegne seg disse kunnskapene, er å ”ha”, men enda viktigere lærer barna å ”være”. Takket være en lærer som lærer bort ansvar, respekt, og det å være en borger. Monsieur Lopez finner alltid de riktige ordene og hans årvåkenhet og hans hensyn er uavlatelig.

Vi blir vitne til pussige, morsomme og ofte rørende scener. Jojo, den fengslende lille guttungen, hjulpet av Marie, i kamp med en gjenstridig kopimaskin eller med læreren angående håndvask. Til tross for Jojos klovnerier, vårens ankomst, og et diktat i skolegård under skyggen av trærne, spøker alltid tvilen om hva fremtiden vil bringe i kulissene. Selv en meget morsom scene, hvor hele familien prøver å hjelpe Julien med multiplikasjon, skjuler ensomheten og problemer som venter gutten neste år på ungdomskolen.

Uvisshet vises uten føleri, men er heller ikke ufarliggjort. Avstanden kameraet har til de og det det filmer faller naturlig. Det er et taktfullt nærvær som streifer mennesker, uten å krenke deres intimitet. Nicolas Philibert prøver gjentatte ganger å finne riktig distanse mellom kamera og objekt. En uoppnåelig middelvei mellom respektløs nærhet og likegyldig avstand. To øyeblikk i filmen oppsummerer særlig regissørens mål. Begge iscenesetter en dialog mellom læreren og et barn. Nathalie, viss stumhet røper et dypt misbehag, prøver stilltiende å forklare sin angst for å forlate klassens trygghet og begynne på ungdomskolen. Olivier betror, hikstende, sin rådvillhet ovenfor farens sykdom. Philibert prøver ikke å gi oss noe svar på livets usikkerheter. De rammer tilskueren med hele deres tyngde. Hvert fjes rettet mot læreren er et hav av spørsmål, og Moniseur Lopez røper selv, mot slutten, tvil og nostalgi ovenfor hans forestående siste år som lærer.

Små ubetydelige ting fanges også opp av Philiberts kamera. Øyeblikk som andre filmer kanskje ikke ville gitt seg tid til å vise, men som allikevel forteller mye; Alisés verden rakner fullstendig når hun oppdager at noen har stjålet viskelæret hennes.

Filmen kan bebreides for å gi oss et glansbilde av det franske skolevesenet, tro til de republikanske verdier, i en tid hvor det er i krise. De pedagogiske metodene til Monsieur Lopez hører riktignok fortiden til, og rurale skoler er langt fra representative for de urbane, men Nicolas Philibert har ikke hatt som mål å lage en dekkende dokumentar om “skolen” , ei heller å gjøre oss nostalgiske om en skole som er i ferd om å forsvinne. Han har valgt å gripe mennesker framfor et sted, deres forhold framfor et tema.

Vi kan kalle Å være og å ha, en hyllest til livet en dokumentar først og fremst fordi omverdenen krever en klassifisering. Selv om filmen handler om en ekte klasse, går gjengivelsen av dens historie utover den klassiske dokumentargenren. Kameraets tilstedeværelse ignoreres, og gir både mennesker og objekter ny betydning. Denne formen gir ekstra kraft til Philiberts intervju av læreren. Læreren henvender seg direkte til kameraet, og scenen fremstår dermed som en stilistisk pause. Bildene overstiger et informerende eller beskrivende aspekt. De to skilpaddene som dukker opp i starten av filmen, er ikke kun klassens merkverdige husdyr, men også en metafor til tidens langsomme progresjon, ubererørt av alle stormene utenfor.

Under den siste klasseturen, forsvinner elevene litt etter litt bak busker og høyt gress, kun stemmene deres forblir. Snart er både skoleåret og filmen over, men bildene stritter imot avskjeden.